LEST OG LIKT: Men avdøde var jo reder!

Avdøde ønsket ikke blomster (1960) av Gerd Nyquist er en klassisk norsk krim. En av de første i en bølge "seriøse" krimbøkene her hjemme, glitrende skrevet. (Før 1960 gikk det mye i hefteserier og denslags lumske saker, selv om Riverton/Elvestad slo til med både Jernvognen og andre smågenialiteter mellom stive permer.)
Men poenget er: Avdøde ønsket ikke blomster er nå ute i ny pocketutgave, og selv om mysteriet i dag kanskje ikke er så voldsomt spennende, så oser boken av sjarm. Jeg leste den for første gang i 14-15 års alderen, husket ikke annet enn at jeg den gang syntes den var bra, og ble ikke skuffet når jeg nå leste den om igjen.
Dette var morsomt!
Boken er et klassisk mordmysterie, i fornorsket Agatha Christie-stil. Som sagt: ikke all verdens spennende, kanskje, men løsningen holder, også i dag.
Og som bonus får du et fantastisk tidsbilde. For meg var det det beste nå ved andre gangs lesning. Hvor mye som har forandret seg siden 1960!
For eksempel: Mordofferet i boken er skipsreder, og nettopp det er et hovedpoeng når politiet velger retning for etterforskningen. Det blir sagt at shipping er en så renhårig bransje at motivet ha noe å gjøre med rederens privatliv, ikke jobben. "Shipping er en hederlig business, vi har ingen fiender." Boken ble med andre ord skrevet lenge før det begynte å ryktes om hemmelige rederformuer i utlandet.
Og rederne er ikke den eneste yrkesgruppen som har sunket en smule i anseelse siden boken ble skrevet i 1959/60. Hovedpersonen er lærer. Ved et tilfelle blir det understreket for ham at han må være presis til et privat møte, og han reagerer da slik: "Det hadde ikke vært nødvendig å be meg være presis. Jeg er presis - har du noen gang hørt om en lærer som kunne være upresis?"

En yrkesgruppe som derimot er blitt oppjustert en smule de siste 48 år, er privatdetektivene. Det forekommer en slik i boken. Han levnes ikke mye ære. Han får kallenavnet Snoken, og om ham sier en politimann følgende: " Jeg vet at det finnes et par små slike snuskefyrer i byen, men denne har jeg ikke hørt om før."
Ellers er boken full av småting det er morsomt å lese om i dag, og tenke at herregud, som tidene forandrer seg. F.eks. om lover og regler: Et sted i boken skrur hovedpersonen på lyset på bilen (lyskasterne, intet mindre), selv om "strengt tatt var det ikke nødvendig i tusmørket."
Og menns mangel på forfengelighet den gang: "Mitt utseende er ikke så lett å beskrive, siden den tid en mann gjerne tilbringer foran speilet er om morgenen, og med ansiktet fullt av såpeskum. Jeg har i hvert fall ikke skjegg."
Men enkelte ting forandrer seg aldri. Som f.eks. at rike menn gjerne omgir seg med unge, vakre kvinner: Rederen hadde "fast bord på Bristol med medbragt marsipanmannekeng..."!

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar