tag:blogger.com,1999:blog-26290155992814677862024-03-05T18:53:00.696+01:00Folkelesningsbloggenpopulærlitteratur fra Morgan Kane til amazon kindleKjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.comBlogger46125tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-3925648560324974522010-09-27T17:38:00.001+02:002010-09-27T17:38:00.200+02:00MANUS: Kur mot idetørke?<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjkQY_SLPjyWPm7HiOiiOL47d5iGnB13dMfxBZBlau8YMrzhtJBL_cFUe6aHsWvRSV9L2wRiCHOv3sJOsiCMHG2kPeIsA3Ta4ZHQYDCWnEUq9_w9uEIxYBf6923WCruVFFCkRdq2Lwi0eg/s1600/plot+hjul.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjkQY_SLPjyWPm7HiOiiOL47d5iGnB13dMfxBZBlau8YMrzhtJBL_cFUe6aHsWvRSV9L2wRiCHOv3sJOsiCMHG2kPeIsA3Ta4ZHQYDCWnEUq9_w9uEIxYBf6923WCruVFFCkRdq2Lwi0eg/s400/plot+hjul.jpg" width="377" /></a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Mange tror plothjulet er noe Stephen King har funnet på, fordi han skrev om det i en av sine tidlige novellesamlinger. Dessuten høres det ut som en rar greie som en forfatter har drømt sammen.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
Og det er det jo også - en rar greie som en forfatter har drømt sammen - bare at en forfatter gjorde det på ordentlig, i det virkelige liv. Han brukte plothjulet aktivt i en lang og suksessrik karriere, og han tok patent på det.<br />
<br />
For ham fungerte det så det grein etter.<br />
<br />
Edgar Wallace (1875 - 1932) var en ekstremt produktiv forfatter. Han skrev 175 bøker (krim og thrillere) og 24 skuespill. Det er blitt laget mer enn 160 filmer med basis i hans bøker.<br />
<br />
Jeg er sikker på at alle som leser dette på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med noe som Wallace har skrevet eller en av karakterene han skapte. I så måte burde det være nok å nevne at det var Wallace som skrev det første King Kong manuset.<br />
<br />
Men av og til får selv den mest kreative idetørke, og det ergret Wallace umåtelig. Noe måtte gjøres.<br />
<br />
Og det gjorde han!<br />
<br />
På 1920-tallet oppfant han, og tok patent på, det han kalte <span style="font-weight: bold;">The Edgar Wallace Plot Wheel</span>. Siden tok mange av de svært produktive pulp fiction forfatterne det i bruk. Blant andre Perry Masons far, Earl Stanley Gardner. Han utviklet det også noen hakk videre.<br />
<br />
Plothjulet fungerer som et lykkehjul, bare at hjulet ikke stopper på et tall som muligens gir en gevinst - det stopper på en setning, en videre utvikling i plottet ditt.<br />
<br />
For eksempel:<br />
Helten møter vakker kvinne.<br />
En biperson blir drept.<br />
Venninnen lyver.<br />
Kjæresten er utro.<br />
C-kjendis poserer naken for å bli B-kjendis.<br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Og så videre. Hva som helst, egentlig. Du tilpasser selvfølgelig hjulet til den typen manus du skriver. Og du kan ha mange forskjellige slags hjul.<br />
<br />
Earl Stanley Gardner hadde et hjul han kalte "Hjulet for blindspor som lurer eller forvirrer helten" (bildet). Der sto det blant annet: Klienten skjuler noe. Vitnet lyver. Kidnappet vitne. Forfalsket dokument.<br />
<br />
Han hadde et hjul som het "Hjulet for fiendtlige bikarakterer som lager problemer for helten". (Helt sant!) Der hadde han blant annet oppført: Hotelldetektiv. Dum detektiv. Journalist. Sladrekjerring. Mistenksom tjener.<br />
<br />
Og selvfølgelig "Hjulet for hvordan helten løser saken": Får skurken til å avsløre seg selv pga grådighet. Planter bevis for å forvirre skurken. Lurer den medskyldige til å tilstå. Lurer skurken til å avsløre hvor han har gjemt bevis.<br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Og mye mer!<br />
<br />
Om plothjulet har noe for seg i dag?<br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Njei. Men både Wallace og Gardner skrev altså uhorvelig mange bøker og tjente millioner på millioner.<br />
<br />
Så neste gang du - en stakkars fattig skribent - står bom fast i manuset ditt... Om du ikke lager et hjul, så kan du kanskje ha et ferdigtegnet "plot-kart" klart, med mange plotvendinger du synes det er litt stil over.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
Så henger du det på veggen og kaster dartpiler.<br />
<br />
En vet jo aldri.</span></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-2557883126885539562010-09-22T15:43:00.006+02:002010-09-22T20:37:38.543+02:00Mens forlagene krangler med SigbjørnMens de norske forlagene krangler om e-bokmoms med Sigbjørn Johnsen og "ser ting an", eksploderer e-boksalget i USA. <br />
<br />
I juli ble det solgt e-bøker for 40.8 millioner dollar i statene. Til sammenligning ble det solgt for 29.8 millioner i juni og 29.3 i mai. Juli er altså den suverent beste måneden noen gang.<br />
<br />
Søylediagrammet under viser salget per kvartal. Tallene i diagrammet er vanskelige å lese her i bloggen, men det ble altså i både første og andre kvartal i år solgt e-bøker for ca 90 millioner dollar. Mer enn tre ganger så mye som i første kvartal i fjor. (Du kan se illustrasjonen bedre hvis du klikker på den eller på linken nederst i innlegget.)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://www.idpf.org/doc_library/Trade%20Stats%20Chart_10Q2.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="222" src="http://www.idpf.org/doc_library/Trade%20Stats%20Chart_10Q2.jpg" width="400" /></a></div>Det er salg til amazons kindle som utgjør ca 75% av disse tallene, og oppskriften på amazons suksess er enkel og logisk:<br />
<br />
- Enormt utvalg.<br />
- Billige bøker, de fleste under 80 kroner. Mange for rundt 10-15 kroner.<br />
- Nedlasting direkte til lesebrettet, uten å gå den tunge veien om pc-en.<br />
<br />
Med andre ord: billige produkter lett tilgjengelig.<br />
<br />
Selvfølgelig går det rett hjem hos forbrukerne. <br />
<br />
Til sammenligning snakkes det i norske forlag om e-bokpriser på fra 250 til 300 kroner. Utvalget vil i begynnelsen dessverre bli relativt magert - lite land, liten språkgruppe, osv. Og lesebrettene man per i dag holder seg med, har ikke en direkte nedlastningsfunksjon.<br />
<br />
Informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal sier:<b> </b>– En e-bok bør koste 75 prosent av hva en papirbok koster. Dette har vi regnet på opp ad vegger og ned ad stolper i forlagene, og funnet ut at det du kan spare, er ca. 25%. Det betyr at hvis du for eksempel kjøper en ny roman som koster for eksempel 400 kroner, vil e-boken koste 300 kroner.<br />
<br />
Som norsk forfatter må jeg bare si: Filler'n. <br />
<br />
Kilde: <span class="sectionheader"><span style="font-size: 9pt; font-weight: 400;"><span style="color: black;"> </span></span></span><br />
<span class="sectionheader"><span style="font-size: 9pt; font-weight: 400;"><span style="color: black;">The International Digital Publishing Forum</span></span></span><br />
<a href="http://www.idpf.org/doc_library/industrystats.htm"><span class="sectionheader"><span style="font-size: 9pt; font-weight: 400;"><span style="color: black;">http://www.idpf.org/doc_library/industrystats.htm</span></span></span></a><br />
<span class="sectionheader"><span style="font-size: 9pt; font-weight: 400;"><span style="color: black;"> </span></span></span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-87911047740203048972010-09-16T18:12:00.001+02:002010-09-17T17:24:36.957+02:00Klassiske klipp 2<object height="385" width="480"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/8gyvTV5OJ5E?fs=1&hl=nb_NO"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/8gyvTV5OJ5E?fs=1&hl=nb_NO" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="480" height="385"></embed></object><br />
<br />
<b>Alhoa from Hawaii, 1973. </b>Et av det årets mest sette TV-program i USA. Her er Nielsen-ratingen for den aktuelle uken, 2/4 til 8/4:<br />
<br />
<table border="0" cellpadding="1" cellspacing="1"><tbody>
<tr><th width="10%">##</th> <th width="60%">Program</th> <th width="10%">Net</th> <th width="20%">Rating</th> </tr>
<tr> <td>1.</td> <td>“Elvis — Aloha from Hawaii”</td> <td>NBC</td> <td>33.8</td> </tr>
<tr> <td>2.</td> <td>All in the Family</td> <td>CBS</td> <td>30.5</td> </tr>
<tr> <td>3.</td> <td>“Ann Margret–When You’re Smiling”</td> <td>NBC</td> <td>27.9</td> </tr>
<tr> <td>4.</td> <td>Sanford & Son</td> <td>NBC</td> <td>26.9</td> </tr>
<tr> <td>5.</td> <td>“Wizard of Oz”</td> <td>NBC</td> <td>26.4</td> </tr>
<tr> <td>6.</td> <td>NBC Sunday Mystery Movie (McCloud)</td> <td>NBC</td> <td>26.0</td> </tr>
<tr> <td>7.</td> <td>The Mary Tyler Moore Show</td> <td>CBS</td> <td>24.5</td> </tr>
<tr> <td>8.</td> <td>“Winnie the Pooh and The Honey Tree”</td> <td>NBC</td> <td>24.2</td> </tr>
<tr> <td>9.</td> <td>Hawaii Five-O</td> <td>CBS</td> <td>24.0</td> </tr>
<tr> <td>10</td> <td>Maude</td> <td>CBS</td> <td>23.7</td></tr>
</tbody></table>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-17760986125679618672010-09-07T17:08:00.038+02:002010-09-14T19:49:06.177+02:00Sist lest<span style="font-size: small;"><br />
</span><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjalRSmOotamCzRpAXUwwHJ8AwjXnrztuleGHexf2pGO8N6Ws6cbyVtBPAoq428xDMYSxtlnHOhEiLP-EB1q4_ctRq50fEqAyM5AxywfACmd2p2fA2inTXgKg4gQZwbkvCDGQLwHPF7wJt0/s1600/vill+vest+mordanklagen.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjalRSmOotamCzRpAXUwwHJ8AwjXnrztuleGHexf2pGO8N6Ws6cbyVtBPAoq428xDMYSxtlnHOhEiLP-EB1q4_ctRq50fEqAyM5AxywfACmd2p2fA2inTXgKg4gQZwbkvCDGQLwHPF7wJt0/s320/vill+vest+mordanklagen.jpg" width="230" /></a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">14.09.2010</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><b>Tegneserie: ALLAN KJEMPE OG MORDANKLAGEN</b></span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Allan Kjempe var min helt tidlig på 70-tallet, men jeg ser i dag at serien er langt dårligere - både når det gjelder tegninger og story - enn Kaptein Mark som gikk i broderbladet Præriebladet. </span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Karakterene er knapt mer enn skisser og bakgrunnen i rutene er sjelden brukt til noe fornuftig og stemningsskapende, som oftest bare luft. </span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Vel, moro er det nå likevel å lese et av disse en gang i halvåret eller så. For nostalgiens skyld.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Dette er det første nummeret som ble utgitt i stort format, etter overgangen fra sjekkhefteformatet. <br />
</span></div><span style="font-size: small;"><a name='more'></a> </span><br />
<div class="" style="clear: both; font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjS_I7b0zKAZyRIFb9DDdVQhWLGpxGqPUOPMTV4w8aQyCvUQlrVaJL_eqsCMiOayvH5ZJWYgjVUAobtQPbuLLvnL5Cee4spe6qRRRUadQqwxerCkjo1cJ8siBfcK4tpg1nGgJV0jGs2RID9/s1600/quantico.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjS_I7b0zKAZyRIFb9DDdVQhWLGpxGqPUOPMTV4w8aQyCvUQlrVaJL_eqsCMiOayvH5ZJWYgjVUAobtQPbuLLvnL5Cee4spe6qRRRUadQqwxerCkjo1cJ8siBfcK4tpg1nGgJV0jGs2RID9/s320/quantico.jpg" width="216" /></a><span style="font-size: small;"><b> </b></span><br />
<span style="font-size: small;">13.09.2010</span><br />
<br />
<span style="font-size: small;"><b>Greg Bear: QUANTICO</b></span><br />
<br />
<span style="font-size: small;">Nær-fremtid-thriller med fokus på bioterror og intern kiving i amerikansk etterretning. Spennende, men også krevende. Greg Bear er en prisbelønnet sci-fi-forfatter som ikke forklarer mer enn han strengt tatt må. Det er opp til leseren å være våken nok til å nyte verket. Dette er ikke "thrillers for dummys"-stuff. Jeg trenger en pustepause.</span></div><div class="" style="clear: both; font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div class="separator" style="clear: both; font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"></div><br />
<div class="" style="clear: both; font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhTUWhDtRcOK77EhwdAalxfO2byoDxZ-Si8HWUakvWwItigrEUsdC79OAGUEbAviufir4v8E4jUOOPjv6pjA35tKSGaAEMomfIliSKADvRgK81UPL1eTTwlaewwAcXR7-7s0nE6ZlVDQuCK/s1600/320x.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhTUWhDtRcOK77EhwdAalxfO2byoDxZ-Si8HWUakvWwItigrEUsdC79OAGUEbAviufir4v8E4jUOOPjv6pjA35tKSGaAEMomfIliSKADvRgK81UPL1eTTwlaewwAcXR7-7s0nE6ZlVDQuCK/s320/320x.jpg" width="209" /></a></div><br />
<span style="font-size: small;">08.09.2010</span><b><span style="font-size: small;"> </span></b><br />
<br />
<br />
<b><span style="font-size: small;">G.W. Persson: MELLOM SOMMERENS LENGSEL OG VINTERENS KULDE</span></b><span style="font-size: small;"> </span><br />
<br />
<span style="font-size: small;">Persson har fått mange lunkne anmeldelser i Norge, men er Sveriges suverent beste krimforfatter, etter min mening. Han passer for de som har lest mye spenningslitteratur, og er på utkikk etter noe litt annerledes og velskrevet. Feinschmecker politikrim. </span><br />
<span style="font-size: small;">En mann faller ut av et vindu i en studentblokk. Selvmord, antar de fleste. Men det viser seg å være første hendelse i en kjede av begivenheter - som ender med noe uventet og stort.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-size: small;"><br />
</span></div><div style="text-align: left;"><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-size: small;"></span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><div class="separator" style="clear: both;"></div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3IAPaxsqbLpYM-D9Hm6TFanduhY_gqmy5XVf13jKwKRlZodmj_Wvb2kuGYDgY2fJTUKwZrKH5CpPuQ2_n2u8RFAVAFyIzrigtgDB0551jgjCoTt_ubKbfF4UWppD_BnNapKpXAkwOm_lA/s1600/conqueror.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3IAPaxsqbLpYM-D9Hm6TFanduhY_gqmy5XVf13jKwKRlZodmj_Wvb2kuGYDgY2fJTUKwZrKH5CpPuQ2_n2u8RFAVAFyIzrigtgDB0551jgjCoTt_ubKbfF4UWppD_BnNapKpXAkwOm_lA/s320/conqueror.jpg" width="206" /></a>06.09.2010<br />
<br />
<b>Brian Keene: THE CONQUEROR WORMS</b><br />
<br />
Det har regnet sammenhengende over hele verden i månedsvis, og sultne skapninger dukker opp fra jordens indre og fra havets aller dypeste.<br />
Dette er horror med glimt i øyet, fra en prisvinner innen sjangeren. Bærer noe preg av å være sydd sammen fra to kortromaner, men en dommedagsbok som har en helt på over 80 år, står det uansett respekt av i disse Brad Pitt-tider. Finnes ikke mange av dem. (Men snart kommer det en oppfølger!)<br />
<br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg2DblxYDykNDbTMQftPnnoWfGEVzLBq48wjpTFDNpEY5YzUxKyLlGAbfNu1PEOd4hmd7xmYgdrCCWtULYFImu2zCDS3BxwJQiC29sLdxjzeIP_otzRQxzZhV-H2WY5rneHxA1gP-OEt5-f/s1600/51H9A7o+qUL._SL500_AA266_PIkin3,BottomRight,-14,34_AA300_SH20_OU01_.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg2DblxYDykNDbTMQftPnnoWfGEVzLBq48wjpTFDNpEY5YzUxKyLlGAbfNu1PEOd4hmd7xmYgdrCCWtULYFImu2zCDS3BxwJQiC29sLdxjzeIP_otzRQxzZhV-H2WY5rneHxA1gP-OEt5-f/s200/51H9A7o+qUL._SL500_AA266_PIkin3,BottomRight,-14,34_AA300_SH20_OU01_.jpg" width="200" /></a></div><b> </b>03.09.2010<br />
<br />
<b>Melissa Anderson: THE WAY I SEE IT: A LOOK BACK AT MY LIFE ON LITTLE HOUSE</b><br />
<br />
Innspillingen av TV-klassikeren <b>Huset på prærien</b> var ikke så harmonisk som serien kan få deg til å tro. Melissa Anderson, som spilte den eldste datteren, er snill mot sine motspillere - snillere enn et par av dem har vært mot henne i sine biografier, noe jeg synes gir henne en tøtsj av klasse - men har likevel noen morsomme avsløringer å komme med. Som f.eks. da hun tok "pappa" Michael Landon, mannen med verdens reneste og peneste image, i å snikrøyke hasj på settet. Litt for mange episodegjennomganger, men lettlest og underholdende.<br />
<br />
</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjI_ZTEptvux6VzVwoGzpp2UhJUZgv_OZqnZ6z-5amrs9bmF1Gj3vUX6gRPSPyO-3rv1Zav65np7b4l-TSa602uMMzTwfXMEc3hHN2ZRm7QFtTGWQgERwjZSKA2ERGNcspJNXlOehHe-10/s1600/trapped.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjI_ZTEptvux6VzVwoGzpp2UhJUZgv_OZqnZ6z-5amrs9bmF1Gj3vUX6gRPSPyO-3rv1Zav65np7b4l-TSa602uMMzTwfXMEc3hHN2ZRm7QFtTGWQgERwjZSKA2ERGNcspJNXlOehHe-10/s200/trapped.jpg" width="200" /></a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;">31.08.2010</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><b>Jack Kilborne: TRAPPED (A NOVEL OF TERROR)</b></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;">Jeg har stor sans for lettbeint og blodig horror, men dette blir for oppskriftsmessig. Sjangeren krever dessuten et solid og selvironisk glimt i øyet, noe denne boken ikke har. Sjelden har kannibaler vært så kjedelige.<br />
<br />
Bak pseudonymet Kilborne skjuler J.A. Konrath seg. En glimrende blogger (<a href="http://jakonrath.blogspot.com/">http://jakonrath.blogspot.com/</a>) og en dyktig krimforfatter (Jack Daniels-serien), men som skrekkskribent har han ennå langt å gå før han rekker en mester som Richard Laymon til knehasene.</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiAs6JkhCuRmFEXq7nJf1OwdGvMIacRJDSMUZHt_RnyGT5mSgGbA1Lwp7cq7Sd2ek0NPcevpl49773hjXMEFmgC90_Sn94PxXvmyeAIya94NZK5PZdPxEqDjkTwX7PgwnPPaRtuOn1HKDY/s1600/ellroy.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiAs6JkhCuRmFEXq7nJf1OwdGvMIacRJDSMUZHt_RnyGT5mSgGbA1Lwp7cq7Sd2ek0NPcevpl49773hjXMEFmgC90_Sn94PxXvmyeAIya94NZK5PZdPxEqDjkTwX7PgwnPPaRtuOn1HKDY/s200/ellroy.jpg" width="131" /></a></div><div style="text-align: left;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><span style="font-size: small;">28.08.2010</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><b><span style="font-size: small;">R.J. Ellroy: A SIMPLE ACT OF VIOLENCE</span></b><span class="caption" style="font-size: small;"><b> </b> </span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><span class="caption" style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; text-align: left;"><span class="caption" style="font-size: small;">Strålende thriller fra en forfatter som er i ferd med å bli stor. Ordrik, men aldri kjedelig. Seriemorderhistorie med uvanlig og lærerik vri. Et blikk inn i CIAs aller mørkeste kroker og kriker.</span></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-19679817111098605832010-09-05T18:16:00.004+02:002010-09-05T18:31:06.031+02:00Ville du betalt 750 kroner for dette bladet?<span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-size: small;"></span><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyjhdORBWuRUpL2EBvyziNDFwSSJye8vORmuXMg4p10JG3jsw67nuiFe2rOvlmX2w8UPnwJn6eGVPznKLRKe2Obt6NNPHGfZtN6b5kx7Vsfl2QDq4SD6hkMDlkrNSN9atuMppt8fqHL0_f/s1600/pr%C3%A6riebladet+21+72.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyjhdORBWuRUpL2EBvyziNDFwSSJye8vORmuXMg4p10JG3jsw67nuiFe2rOvlmX2w8UPnwJn6eGVPznKLRKe2Obt6NNPHGfZtN6b5kx7Vsfl2QDq4SD6hkMDlkrNSN9atuMppt8fqHL0_f/s320/pr%C3%A6riebladet+21+72.jpg" width="229" /></a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
<br />
<span style="font-size: small;">På auksjonssiden QXL er nå et nummer av <b>Præriebladet </b>kommet opp i 750 kroner. Og ennå er det to dager til auksjonen lukkes.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><a href="http://www.qxl.no/pris/tegneserier/praeriebladet/praeriebladet-1972-nr-21/v/an617372328/">http://www.qxl.no/pris/tegneserier/praeriebladet/praeriebladet-1972-nr-21/v/an617372328/</a></span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Dette er det første nummeret av Præriebladet i stort format, etter tidligere kun å ha blitt utgitt i sjekkhefteformat. Både Præriebladet og Vill Vest skiftet format i 1972, og de først "store" årgangene er ettertraktet av begge bladene. En ser ofte at de går for rundt 150 kroner per nummer.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Men 750 - en så høy pris har jeg aldri sett før. Gratulerer til den uten tvil lykkelige selgeren! </span></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-67669291271905228912010-09-01T17:53:00.001+02:002010-09-01T18:14:55.115+02:00Med hjartet på rette staden<span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-size: small;"></span><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj41-Zt1tY2JQDfDvkPOfUEq_s4Yd6Ljl7ChFvNHhy7NoAO_uqrDioWQ2HRJKThg7vivterZonPrtKk0BzhqUTEp18wOnlSO4cREGUYxZpbuOyMh4Qa33BOCqh9QmiJqhNNFbnzfGqt6zM0/s1600/7f1c4256-0a36-4e28-917f-a85eabfc66a6.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj41-Zt1tY2JQDfDvkPOfUEq_s4Yd6Ljl7ChFvNHhy7NoAO_uqrDioWQ2HRJKThg7vivterZonPrtKk0BzhqUTEp18wOnlSO4cREGUYxZpbuOyMh4Qa33BOCqh9QmiJqhNNFbnzfGqt6zM0/s320/7f1c4256-0a36-4e28-917f-a85eabfc66a6.jpg" width="225" /></a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><b>Heartbeat </b>- eller <b>Med hjartet på rette staden</b> som vi kaller den her hjemme - er endelig på vei ut på DVD. Det har drøyd mange år, visstnok pga rettighetsproblematikk i forbindelse med musikken. </span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Foreløpig er den ikke tilgjengelig med norsk tekst, men den engelske utgaven av sesong 1 kommer straks i handel på amazon - <a href="http://www.amazon.co.uk/Heartbeat-Complete-First-DVD/dp/B003YCLZNC/ref=sr_1_1?s=dvd&ie=UTF8&qid=1283355762&sr=1-1">HER </a>- og kan nå forhåndsbestilles. (Pussig nok er tre sesonger allerede ute med finsk tekst.)</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Jeg må innrømme at jeg er fan, blodfan. Spesielt de fem-seks første sesongene var bra. Her må jeg nok frem med kredittkortet, ja.</span></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-20628918477137251732010-09-01T12:19:00.000+02:002010-09-01T12:19:00.327+02:00Sterke refusjoner 1<div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">I 1950 avslo det amerikanske forlaget Alfred A. Knopf Inc. et europeisk manus med handling fra krigen, med følgende begrunnelse fra konsulenten:</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">"Manuset er svært kjedelig. En langtekkelig opptegnelse av typisk familiekrangling, smålige irritasjoner og barnslige følelser."</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">Konsulenten mente at dette aldri i livet ville selge. At hovedpersonene overhodet ikke ville appellere til amerikanske lesere.</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">"Selv hvis manuset hadde kommet frem i lyset for fem år siden, da temaet var mer i vinden, tror jeg ikke det ville hatt en sjanse."</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br />
</span></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><span style="font-size: small;">På bakgrunn av denne rapporten takket forlaget nei til <b>Anne Franks Dagbok</b> - og det var ikke alene. 15 andre forlaget sa nei til de engelskspråklige rettighetene, før Doubleday slo til og publiserte boken i 1952. </span></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-73777385949237606562010-08-26T17:51:00.001+02:002010-08-26T17:59:02.370+02:00Marsboeren Lars<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHL2NX6cb5LAG7z_AMN8XxIumKi8XbjMCFwtqoMz9J4v7_gEZgiE1UO5r6i_iic4LpJe5GdSDT0i2h8-p4aFvqx5uoqBO5E3ReE4DhKAMOfZJMmm4p8hZrr1ATldBHd6yk2VAjnh8zJsAO/s1600/Lars_of_Mars-10+STOR.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="640" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHL2NX6cb5LAG7z_AMN8XxIumKi8XbjMCFwtqoMz9J4v7_gEZgiE1UO5r6i_iic4LpJe5GdSDT0i2h8-p4aFvqx5uoqBO5E3ReE4DhKAMOfZJMmm4p8hZrr1ATldBHd6yk2VAjnh8zJsAO/s640/Lars_of_Mars-10+STOR.jpg" width="446" /></a></div><br />
Vi nerder snubler av og til over sjelsettende detaljer av typen "tuller du med meg?". Dette er en av dem - superhelten<b> Lars fra Mars</b>. Og han tuller ikke.<br />
<br />
Lars er en ekte superhelt. Eller rettere sagt, han var. Bladet hans var av det kortlevde slaget. Det kom to nummer i 1951, et tredje ble annonsert, men dukket ikke opp. Ikke før 36 år senere, da <b>Lars of Mars 3D</b> ble utgitt. Men siden har ingen sett ham. (Det står nummer 10 på forsiden over, men det er trolig en feil. Ingen har klart å spore opp de foregående utgavene.)<br />
<br />
Bakgrunnshistorien til Lars var ikke ulik Supermanns. Han kom til jorden fra en fremmed planet og fikk superkrefter her fordi vår atmosfære var annerledes enn den han var vant til.<br />
<br />
Det var Det Øverste Rådet på Mars som sendte Lars til oss jordboere. De var dypt bekymret for vår bruk av atomvåpen, og Lars fikk i oppdrag å sørg for at vi ikke bombet oss selv sønder og sammen.<br />
<br />
Forsiden - og serien - ble tegnet av svenskættede Allen Gustav Anderson (1908 - 1995). Forlaget var Ziff-Davis. Ingen høydare kvalitetsmessig dette, men det er jo alltids godt å vite, at på Mars heter folk blant annet Lars.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg5egH54Hlzuw5SpqCMsSz7ctVObnBh_fcY83whZrA1Egv8YrlIaxQ_cZHytQdVUCjx-5y4j2M10gGz6g5IIf9hPOr3cG8vnswUl7b4-YoPxMzg-12N1F-EGQij-x5aoBCpqINL78fXGUNp/s1600/LarsOfMars11_page04+STOR.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="640" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg5egH54Hlzuw5SpqCMsSz7ctVObnBh_fcY83whZrA1Egv8YrlIaxQ_cZHytQdVUCjx-5y4j2M10gGz6g5IIf9hPOr3cG8vnswUl7b4-YoPxMzg-12N1F-EGQij-x5aoBCpqINL78fXGUNp/s640/LarsOfMars11_page04+STOR.jpg" width="452" /></a></div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-70351294679114463132010-08-22T11:21:00.001+02:002010-08-22T11:30:58.139+02:00Klassiske klipp 11969: Dean Martin dukker opp på Johnny Carsons Tonight Show som overraskelsesgjest. Og som vanlig, ikke helt edru.<br />
<br />
<object width="480" height="385"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/yhu6Kbbp-Eo?fs=1&hl=nb_NO"></param><param name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="http://www.youtube.com/v/yhu6Kbbp-Eo?fs=1&hl=nb_NO" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="480" height="385"></embed></object>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-89403311631375267382010-08-19T17:11:00.000+02:002010-08-19T17:11:16.183+02:00Taper mot amazon og kindle<div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Den amerikanske bokhandelgiganten Barnes & Noble har gitt opp kampen mot amazon.com, og har lagt seg ut for salg. </div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><a href="http://finance.yahoo.com/career-work/article/110381/clearance-sale-barnes-noble-didnt-evolve-enough?mod=career-leadership" mce_href="http://finance.yahoo.com/career-work/article/110381/clearance-sale-barnes-noble-didnt-evolve-enough?mod=career-leadership">Wall Street Journal artikkel her.</a></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br mce_bogus="1" /></div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Det interessante sett med norske øyne, er at Barnes & Noble i stor grad har hatt samme holdning til den digitale alderen som det norske forlag og bokhandelkjeder har fremvist så langt: Svært nølende, redd for å miste tradisjonell trykt business.</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Da Barnes & Noble endelig satset, bl.a. med lesebrettet <i>Nook</i>, ble det for sent og fremdeles litt nølende. De er blitt feid av banen av amazons <i>kindle</i>. </div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Og nå prøver altså eierne å selge unna. Ikke bare Nook-en og nettsiden, men også de mer enn 700 bokhandlene selskapet eier. </div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"><br />
</div><div style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Vi får håpe norske forlag følger med og lærer. </div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-36525956204308861222010-06-20T11:00:00.001+02:002010-06-20T11:02:44.283+02:00Bøddelens sammenbrudd<div style="text-align: center;"><span style="font-size: medium;"><img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/morgankane.jpg" style="height: 265px; width: 235px;" /></span></div><div style="text-align: center;"><span style="font-size: small;">Tegning: <a href="http://ernstvevleolsenmeister.com/">Ernst Vevle Olsen</a></span></div><span style="font-size: medium;"><br />
<span style="font-size: small;"><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - </span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-weight: bold;">ALASKA MARSHAL</span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"> - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - </span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-weight: bold;">LEGENDEN OM MORGAN KANE</span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"> - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En penn!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En signatur, og du er sosialt død!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Og hva så?</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Det er dessuten lett å trekke paralleller: </span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-weight: bold;">Legenden om Morgan Kane</span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"> ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første </span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif; font-weight: bold;">Diablito</span><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.</span><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><br style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;" /><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;">Men Kjell Hallbing ville det annerledes.</span></span></span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-71813644770532102642010-06-19T13:36:00.000+02:002010-06-19T13:36:39.379+02:00Topp 5 James Bond-filmer<img align="baseline" border="0" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/fyeo.jpg" vspace="0" /><br />
<b>1. For Your Eyes Only.</b><br />
Den beste Roger-filmen, et hakk foran the <b>Spy Who Loved Me</b>. Roger spiller tøffere enn vanlig - et bevisst trekk etter lufteturen til verdensrommet i filmen før - og får det til. Carole Bouquet en en ekstra snasen Bond-dame. Sheena Eastons tittellåt deilig 80-talls. Nydelige, greske landskap. Og den omdiskuterte scenen der Bond sparker en bil ned et stup - og dermed tar livet av en skurk uten at det er selvforsvar med i bildet. Roger måtte godsnakkes med av regissør John Glen før han gjorde den. Good call, Glen.<br />
<br />
<b>2. On Her Majesty's Secret Service</b><br />
Så er det stakkars Lazenby, da. Mannen hadde verdens verste rådgivere og nektet å skrive kontrakt for flere Bond-filmer - fordi det kunne sette ham i bås som skuespiller. Hah! Men den ene han gjorde er god, veldig god. Den beste slutten på noen 007-film.<br />
<br />
<b>3. Goldeneye</b><br />
Pierce måtte ende som enten James Bond eller Simon Templar, han var påtenkt begge rollene flere ganger opp gjennom årene. Dette er hans første Bond og den er fantastisk underholdende. Humoren er et steg tilbake til Roger Moore-dagene, men Pierce er hakket røffere i stilen. (Roger kunne jo ikke løpe, stakkar.)<br />
<br />
<b>4. The Spy Who Loved Me</b><br />
Men du trenger heldigvis ikke å løpe når du har en bil som kan kjøre både på veien og under vann! Dette er et sukkertøy av en underholdningsfilm, med en super tittellåt: Nobody Does It Better. Og Jaws, selvfølgelig.<br />
<br />
<b>5. You Only Live Twice</b><br />
Ingen tvil om at Sean er en strålende Bond, problemet er at de par-tre første filmene - ærlig talt - er ganske kjedelige etter dagens standard. Men det kom seg, <b>Thunderball</b> og <b>You Only Live Twice</b> er de beste Sean-oppdragene. I <b>Diamonds Are Forever </b>datt han litt ut av stilen. <b>You Only Live Twice </b>går av med seieren i forhold til <b>Thunderball </b>pga rollenavnet Kissy Suzuki, et av de beste. (Dog ikke på høyde med <b>Goldfinger</b>s Pussy Galore.)<b></b><br />
<b><br />
</b>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-6679104389745438422010-02-19T11:20:00.002+01:002010-02-19T11:20:00.306+01:00Da TV-serielåtene var gode 6<span style="font-family: arial;"></span><span style="font-family: arial;">Dessverre ble </span><span style="font-family: arial; font-weight: bold;">Return of The Saint</span><span style="font-family: arial;"> nedlagt etter bare en sesong (1978). Serien ble en suksess, men pengemannen bak - legendariske Lew Grade - ville heller bruke formuen sin på å lage Hollywood-filmer. (Og endte opp med å blakke seg på den underholdende fiaskoen </span><span style="font-family: arial; font-weight: bold;">Raise The Titanic</span><span style="font-family: arial;">. Basert på Clive Cussler romanen.)</span><span style="font-family: arial;"></span><span style="font-size: 100%;"><span style="font-family: arial; font-weight: bold;"> </span><span style="font-family: arial;"><span style="font-family: arial;"></span><br />
<object height="344" width="425"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/USoH1iDvK_8&hl=en&fs=1&"><param name="allowFullScreen" value="true"><param name="allowscriptaccess" value="always"><embed src="http://www.youtube.com/v/USoH1iDvK_8&hl=en&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object></span></span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-63473867161241788422010-02-15T11:12:00.002+01:002010-02-16T17:01:38.838+01:00Skrivetips fra en mester<span style="font-size: 100%;"> Humoristen P.G. Wodehouse</span><span style="font-size: 100%;"> er uten tvil en av de 10-15 forfatterne jeg har lest mest størst glede hittil i livet. Han var en eminent teknikker, og her er utdrag fra et intervju han ga til Gerald Clarke i 1975, der han snakker om hvordan han arbeider og hvilke råd han vil gi til andre skribenter. Intervjuet ble publisert i <b>The Paris Review</b>. Wodehouse var 91. Han døde senere dette året.</span><br />
<span style="font-size: 100%;">Intervjuet er på engelsk. For de av dere som synes det blir anstrengende lesning: Scroll (!) helt til bunns, der er det en norsk avslutning.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
What is your working schedule like these days?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
I still start the day off at seven-thirty. I do my daily dozen exercises, have breakfast, and then go into my study. When I am between books, as I am now, I sit in an armchair and think and make notes. Before I start a book I've usually got four hundred pages of notes. Most of them are almost incoherent. But there's always a moment when you feel you've got a novel started. You can more or less see how it's going to work out. After that it's just a question of detail.</span><br />
<br />
<img align="baseline" border="0" height="423" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/wodehouse_type_Royal_late1.jpg" vspace="0" width="365" /><br />
<br />
<a name='more'></a><br />
<span style="font-size: 100%;">INTERVIEWER<br />
<br />
You block everything out in advance, then?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Yes. For a humorous novel you've got to have a scenario, and you've got to test it so that you know where the comedy comes in, where the situations come in...splitting it up into scenes (you can make a scene of almost anything) and have as little stuff in between as possible.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
Is it really possible to know in a scenario where something funny is going to be?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Yes, you can still do that. Still, it's curious how a scenario gets lost as you go along. I don't think I've ever actually kept completely to one. If I've got a plot for a novel worked out and I can really get going on it, I work all the time. I work in the morning, and then I probably go for a walk or something, and then I have another go at the novel. I find that from four to seven is a particularly good time for working. I never work after dinner. It's the plots that I find so hard to work out. It takes such a long time to work one out. I like to think of some scene, it doesn't matter how crazy, and work backward and forward from it until eventually it becomes quite plausible and fits neatly into the story.</span><br />
<br />
<img align="baseline" border="0" height="382" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/uncle+peng99.jpg" vspace="0" width="228" /><br />
<span style="font-size: 100%;"><br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
How many words do you usually turn out a on a good day?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Well, I've slowed up a good deal now. I used to write about two thousand words. Now I suppose I do about one thousand.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
And do you work seven days a week?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Oh yes, rather. Always.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
Do you go back and revise very much?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Yes. And I very often find that I've got something which ought to come in another place, a scene which originally I put in chapter two and then when I get to chapter ten, I feel it would come in much better there. I'm sort of molding the whole time.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
How long does it take you to write a novel?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
Well, in the old days I used to rely on it being about three months, but now it might take any length of time. I forget exactly how long <i>Bachelors Anonymous</i> (hans på dette tidspunktet nyeste. kjetil.) took, but it must have been six or seven months.</span><br />
<br />
<img align="baseline" border="0" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/wodehouse1.jpg" vspace="0" /><br />
<br />
<i>Wodehouse "in the old days".</i><br />
<span style="font-size: 100%;"><br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
If you were asked to give advice to somebody who wanted to write humorous fiction, what would you tell him?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
I'd give him practical advice, and that is always get to the dialogue as soon as possible. I always feel the thing to go for is speed. Nothing puts the reader off more than a great slab of prose at the start. I think the success of every novel - if it's a novel of action - depends on the high spots. The thing to do is to say to yourself, "What are my big scenes?" and then get every drop of juice out of them. The principle I always go on in writing a novel is to think of the characters in terms of actors in a play. I say to myself, if a big name were playing this part, and if he found that after a strong first act he had practically nothing to do in the second act, he would walk out. Now, then, can I twist the story so as to give him plenty to do all the way through? I believe the only way a writer can keep himself up to the mark is by examining each story quite coldly before he starts writing it and asking himself it is all right as a story. I mean, once you go saying to yourself, "This is a pretty weak plot as it stands, but if I'm such a hell of a writer that my magic touch will make it okay," you're sunk. If they aren't in interesting situations, characters can't be major characters, not even if you have the rest of the troop talk their heads off about them.<br />
<br />
INTERVIEWER:<br />
<br />
What do you think makes a story funny?<br />
<br />
WODEHOUSE:<br />
<br />
I think character mostly. You know instinctively what's funny and what isn't if you're a humorous writer. I don't think a man can deliberately sit down to write a funny story unless he has got a sort of slant on life that leads to funny stories. If you take life fairly easily, then you take a humorous view of things. It's probably because you were born that way. Lord Emsworth and his pig - I know they're funny.<br />
<br />
Kilde: http://www.abebooks.com/ </span><br />
<span style="font-size: 100%;">Du kan lese mer av intervjuet her: <a href="http://www.abebooks.com/docs/RareBooks/pg-wodehouse.shtml">http://www.abebooks.com/docs/RareBooks/pg-wodehouse.shtml</a></span><br />
<br />
<img align="baseline" border="0" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/wooster%20hugh%20laurie.jpg" vspace="0" /><br />
<br />
<i>Bertie og hans trofaste Jeeves.</i><br />
<span style="font-size: 100%;"><br />
For de som ikke har stiftet bekjentskap med Wodehouse og hans persongalleri, her er en ørliten smakebit på stilen:<br />
<br />
"Jeg satt i mitt badekar, såpet inn min venstre fot med tenksom mine og sang - om jeg ikke tar aldeles feil - Old Man River.<br />
Jeg vil føre mitt publikum slemt bak lyset om jeg påstod at Wooster-jeget svevet på lyserøde skyer, billedlig talt. Aftenen som lå foran meg, tegnet til å bli en aften av den tryble sorten som ikke bringer noe godt i sitt skjød fra mennesker eller dyr."<br />
<br />
Dette er åpningen på <b>Jeg stoler på Jeeves!</b> (Jeeves and the Feudal Spirit). Glitrende oversatt av Axel Seeberg, som allerede i åpningen slår til med ordet tryble. Jeg har ikke lest denne på engelsk, så jeg vet ikke hva han oversatte fra her, men godt gjort er det okke som.<br />
<br />
Jeg kjenner mange ellers oppegående mennesker som ikke liker Wodehouse. Og jeg skjønner det ikke. Det er et av livets store mysterier. Det kan i den forbindelsen være på sin plass å nevne at Wodehouse har (hadde) mange fans blant mer alvorstunge skribenter: Kipling, Orwell og Rushdie, for eksempel.<br />
<br />
<b>Jeg stoler på Jeeves!</b> er en av de beste Bertie Wooster/Jeeves historiene. Den starter - slik de flest starter - med at Bertie nyter sitt ørkesløse ungkarsliv til fulle, men har en snikende mistanke om at et nært forestående besøk av en slektning/venn vil bringe med seg problemer.<br />
<br />
Hvilket det selvfølgelig gjør. Hver gang. Bertie satser så på å løse problemene selv, men det går galt. Hver gang. Og Jeeves må redde dagen. Også det hver gang.<br />
<br />
Wodehouse er deilig forutsigbar. Men han er også en av de ytterst få som kan overraske meg så mye at jeg begynner å gapskratte - høyt og offentlig - over en replikk eller et snedig ordvalg.<br />
<br />
Mesterlig.</span><br />
<br />
<img align="baseline" border="0" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/wodehouse_type_Royal_late.jpg" vspace="0" /><br />
<br />
<span style="font-size: 100%;">Til slutt en morsom Wodehouse-link: </span><br />
<span style="font-size: 100%;"><a href="http://www.drones.com/pgw.cgi">http://www.drones.com/pgw.cgi</a></span><br />
<span style="font-size: 100%;">En Wodehouse Random Quote Generator, med bl.a. herlige tåpeligheter som denne: " He spoke with a certain what-is-it in his voice, and I could see that, if not actually disgruntled, he was far from being gruntled."</span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-66146798060278966882010-02-09T09:56:00.001+01:002010-02-09T18:12:28.388+01:00En novelle fra ukebladenes barndom<span style="font-family: arial; font-size: 100%;">1920 og -30 tallet førte med seg en særegen type kriminal-noveller i bladene her hjemme. De var fulle av sjarm og humor, som oftest med handlingen lagt til overklassemiljø på eksotiske steder, og sjelden særlig blodige.<br />
<br />
Det hadde sin naturlige grunn at det florerte med slike historier i Norge: Novelleredaksjonene hadde dårlig råd. Norskprodusert stoff kostet mye penger, så de abonnerte på utenlandske blader og stjal som ravner. De klippet ganske enkelt ut noveller de likte, og sendte dem til oversetting. De ble så satt på trykk med bare små forandringer i person- og stedsnavn.<br />
<br />
Her er en slik novelle. Den sto - usignert - på trykk i det 14. daglige novellebladet Det Blå Magasin i 1926. Og den er etter min mening bedre enn det meste som serveres i ukebladene i dag. Novellen er velskrevet og morsom – med en god vri til slutt.<br />
<br />
(tittel)<br />
<b>KHABALA-DIAMANTEN</b><br />
<br />
(brødtekst)<br />
Annenstyrmannen og telegrafisten ombord på Saxon Castle lente seg over relingen på broen og så på livet nede på kaien.<br />
Den store linjedamperen tok inn last og passasjerer i Cape Town. Posttoget fra Johannesburg var nettopp kommet og bryggen var full av folk. De store heisekranene hadde det travelt med kasser og kofferter, om en halv time skulle båten gå.<br />
– Se på henne, sa annenstyrmannen og nikket med hodet mot en en ung kvinne som trippet oppover landgangen.<br />
– Jeg vedder på at hun kommer til å lage bølger før vi kommer ut i rom sjø.</span><br />
<span style="font-family: arial; font-size: 100%;"><a name='more'></a>– Kjenner du henne? spurte Gnisten.<br />
– Nei, det gjør jeg ikke, men jeg skjønner da såpass. Slikt oppsyn og slik figur da, gutt!<br />
Den vakre kvinnen gikk om bord sammen med en liten gutt. På passasjerlisten sto de oppført som fru J. Waynne med barn.<br />
Og Judy Waynne var virkelig et syn for guder.<br />
Hun hadde velpleiet kastanjebrunt hår, store fiolblå øyne som på kommando kunne uttrykke en hver menneskelig følelse – stor, følsom munn og en stemme som fikk en til å tenke på en blomsterduftmettet hage en sommerkveld.<br />
Når hun spaserte opp og ned på promenadedekket, var alles blikk vendt mot henne. Det var ikke et mannfolk ombord som ikke ville risikert ekteskapelig og finansiell ruin for å oppnå hennes gunst.<br />
Hun var vidunderlig.<br />
Når det gjaldt gutten hennes var det verre.<br />
Han var døpt Vivian Anthoni Perceval, og akkurat slik så han ut. Han var ti år gammel, og av grunner som hun selv best kjente, kledte Judy ham i grønn fløyel med kniplingskrave.<br />
Alle passasjerende og hele mannskapet syntes han var en motbydelig liten apekatt, men moren kalte ham Elskling.<br />
De følelsene man næret for Elsklingen var helt berettiget, for han hadde sterkt utpregede meninger og forsømte ikke en eneste anledning til å utbasunere dem for alle som var i nærheten.<br />
– Men mamma, jeg vil ...<br />
Hans yndlingsbeskjeftigelse var å lure seg rundt i korridorene og lytte ved lugardørene.<br />
Resultatet ble gjerne servert ved måltidene i spisesalen:<br />
– Mamma, se på den tykke damen der, - og så pekte han – Hun har tennene sine i et vannglass. Åffer har hun det?<br />
Eller: – Mamma, er kaptein Flash og fru White gift?<br />
– Nei da, Elskling!<br />
– Men hva gjør han for noe i hennes lugar da . . . ?<br />
Han løftet innmaten ut av dekkstolene og brølte av latter når noen satte seg og deiset rett i gulvet.<br />
Han mente også at iskrem var noe man puttet i lommen til eldre herrer. Noen ganger satt han stille og nedtrykt i et hjørne med nedslåtte øyne og sur munn. Da var han aller farligst, for da satt han og spekulerte ut nye triks.<br />
Folk gjorde klokt i å ta en omvei for å unngå ham.<br />
<br />
Hadde han hatt en alminnelig mor, ville han fått seg en skikkelig omgang. Men han visste at veien til en vakker kvinnes gunst går gjennom hennes barn, og han benyttet seg av den kunnskapen.<br />
Alle ville stå på god fot med Elsklingen – for så å komme på god fot med hans nydelige mor . . .<br />
Han blomstret og ble tykk og fet av alle godsakene fra sjokoladekiosken. Hans mest spandable beskytter var sir Benjamin Oxley - Diamantkongen fra Kimberley - en tykk, nærsynt mann med jernhardt ansikt, en mann med et liv som aldri hadde gitt ham plass for noe annet enn forretninger.<br />
Det var en offentlig hemmelighet at han reiste hjem til England med den berømte Khabala-diamanten, som nylig var blitt funnet i en av gruvene hans. Den var en verdenssensasjon.<br />
Verdien ble anslått til tre hundre tusen.<br />
Mange hadde forsøkt å overtale ham til å vise frem skatten sin. Men han sa blankt nei.<br />
Det kunne jo hende noe - og det ville han ikke risikere.<br />
Så Khabala-diamanten lå vel forvart i purserens jernskap.<br />
<br />
Den dagen de passerte ekvator hadde sir Benjamin fødselsdag. Han spanderte champagne i øst og vest, og nøt å være midtpunkt.<br />
Etterpå satt han på dekk sammen med vakre Judy Waynne. En underlig følelse som han hittil aldri hadde kjent, betok ham, og han rørte forsiktig ved hånden hennes.<br />
– Elskling! kurret Judy.<br />
– Elskede, hvisket millionæren.<br />
– Jeg ropte bare på gutten min, jeg, sa Judy frekt og snudde seg til den lille djevelungen hun hadde satt til verden.<br />
– Elskling, har du ikke noe annet å gjøre enn å henge her?<br />
– Nei, sa Elsklingen sint.<br />
– Tøys og tull, skatten min.<br />
– Det er ikke tull. Jeg vil ha frukt!<br />
– Men du har jo nettopp spist frukt, gutten min.<br />
– Jeg vil ha mer! Nå trampet han med bena.<br />
– Men . . .<br />
– Frukt er sunt for barn, sa millionæren Benjamin ivrig. – Hør her, Percival, kan du ikke be stuerten om litt frukt?<br />
– Han vil ikke gi meg noe!<br />
– Hvorfor ikke?<br />
– Fordi han er et gjerrig svin!<br />
– Elskling!<br />
– Han er det, og jeg vil ha plommer!<br />
Om et lite øyeblikk ville han sette i gang å skrike.<br />
– Jeg skal si deg noe, sa sir Benjamin, som ikke likte frukt i det hele tatt. – Du kan si at jeg skal ha litt, hva sier du til det?<br />
– Hmmm! sa Elsklingen, som om han motvillig gjorde sir Benjamin en tjeneste, og ruslet av gårde.<br />
– Jeg håper du ikke trodde det var deg jeg kalte Elsklingen, sa Judy, kledelig forvirret, etter at gutten var forsvunnet.<br />
– Jeg skulle ønske det var det!<br />
– Mener du det?<br />
– Om jeg gjør, Judy!<br />
Pause.<br />
– Elsklingen, hvisket Judy og lente seg mot ham med skinnende øyne og halvåpen munn.<br />
– Elskling, hvisket den eldre mannen med hjertet dunkende langt oppe i halsen.. Han følte seg som en stor tosk, for han var på fremmed grunn.<br />
Det visste Judy.<br />
Og hun visste også at hun måtte hjelpe ham videre på gli.<br />
– Elsker du meg virkelig? sukket Judy og betraktet de karmosinrøde neglene sine.<br />
– Hva . . . ?<br />
– Du mener det du sier, ikke sant? Du vil vel ikke knuse hjertet mitt med en gang?<br />
– Selvfølgelig mener jeg det!<br />
Da sa Judy tankefullt: – Jeg undres om jeg kan tro deg?<br />
– Hvordan skal jeg bevise det, ditt nydelige lille sjarmtroll?<br />
– Ved å gjøre noe som du aldri, aldri før har gjort for noen annen i hele vide verden. Men hva . . . ?<br />
Hun smilte opp i ansiktet hans, og han var ikke den første som var blitt svimmel av det smilet.<br />
– Nå vet jeg det! ropte hun og klappet i hendene.<br />
– Hva da? sa sir Benjamin.<br />
– Du kan vise meg Khabala-diamanten!<br />
– Men kjære lille venn . . .<br />
– Jo, du kan, du kan!<br />
Og hun for opp av stolen og slo begge armene om halsen på ham og trykket et kyss på den skallete issen.<br />
– Hvis jeg gjør det, Judy, så må du aldri fortelle det til noen.<br />
– Aldri, aldri, aldri.<br />
– Og så skal du være snill mot meg, Judy?<br />
– Elskling, kurret hun.<br />
– Her er jeg! sa ungen og kom traskende mot henne sur og gretten med lommene fulle av plommer.<br />
Sir Benjamin ilte ned i lugaren sin.<br />
<br />
Judy tok en bok, mens Elsklingen lente seg mot ventilatoren og spyttet plommesteiner i vannet.<br />
Så kom sir Benjamin tilbake med et lite skinnetui i hånden. Varsomt og hemmelighetsfullt lukket han det opp for Judys undrende blikk.<br />
– Å, noe så vidunderlig. Er den ikke vakker! ropte hun.<br />
Og det var den også; en diamant til trehundre tusen kroner bør være det.<br />
– La meg få ta på den. La meg holde den, Benji, bad hun.<br />
Det var dette med Benji som tok knekken på ham.<br />
Han hadde aldri vært Benji for noen før.<br />
I London City var han bare den rike og mektige diamantkongen som det sto respekt av lang vei.<br />
Tenk om de fikk greie på dette med Benji - sir Benjamin frøs ved tanken.<br />
Men hånden hennes kjærtegnet hans.<br />
– Vær så snill! tigget hun og gikk en oktav lenger ned.<br />
Så lot han henne få den.<br />
Og han sa ikke annet enn det som sant var, da han sa at stenen så enda mer fullkommen ut mellom hennes fullkomne fingre.<br />
Og hun mumlet: – Elskling.<br />
<br />
Mamma, jeg vil også se, skrek Elsklingen og kastet rasende en plommesten overbord og satte i å hyle.<br />
– Å, la ham få lov. Bare en eneste gang, ba moren pent.<br />
– Nei!<br />
– Men det kan da ikke gjøre noe! Jeg trodde . . .<br />
Øynene hennes stod plutselig fulle av tårer. – Jeg trodde du var glad i meg, jeg. Benji.<br />
– Jeg vil se på diamanten, skrek Elsklingen. – Hvorfor kan ikke jeg se på den fillediamanten? Du er slem, er du, slem, slem, slem! Og jeg skal si til alle mennesker at du har kysset mamma’n min. Jeg skal si at . . .<br />
– Her, for himmelens skyld, ta den fordømte stenen, gispet sir Benjamin og holdt den frem til ham.<br />
– Nei, nå vil jeg ikke se på den - du er slem! skrek Elsklingen.<br />
Og før noen kunne få stanset ham, grep han diamanten og kastet den over bord . . .<br />
Forsøk å sette Dem inn i denne mannens følelser.<br />
Han ser nå tre hundre tusen kroner bli kastet ut på hundre og åtti favners dyp fra en damper med nitten knops fart på det sydlige Atlanterhav.<br />
Og så er det visst best å trekke et slør over det som nå fulgte.<br />
Det er nok å si at sir Benjamin brukte mange og særdeles velvalgte ord om Elsklingen, som han i sitt hjerte helst hadde kastet til havs etter diamanten.<br />
Judy fikk et hysterisk anfall og kalte hele båten til vitne på at denne mannen var en skurk, en grobian og en – skitten pengepuger som forsøkte å lokke meg med den skrekkelige diamanten sin - som naturligvis bare var en etterligning likevel!<br />
Og hun la til at han sikkert pleide å gjøre slike ting med vakre og ubeskyttede unge kvinner.<br />
Og siden menneskenaturen nå engang er som den er, så var det hun som fikk all sympatien.<br />
Men det er vel verdt å berette hva som foregikk i Judys lugar senere på kvelden:<br />
Judy kom inn og låste døren.<br />
Elsklingen lå i køyen og tygget på noe sukkertøy.<br />
– Nå? spurte Judy ivrig.<br />
– OK, mamma! lo han – og tok diamanten opp av lommen.<br />
– Flinke, lille Elsklingen min, kurret Judy. – Jeg kunne ikke ha byttet om diamanten med plommestenen så smart selv.<br />
– Nei, det tror ikke jeg du kunne heller, svarte prakteksemplaret og rullet seg over på siden for å sove.<br />
<br />
<b>SLUTT</b><br />
</span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-40616344184274137492010-02-02T09:37:00.001+01:002010-02-02T09:37:00.374+01:00Da TV-serielåtene var gode 5VIDEO: Dette var serien som gjorde Telly Savalas til superstjerne. <span style="font-weight: bold;">Kojak</span> holdt det gående i USA fra 1973 til 1978, men på NRK fikk vi bare se til sammen 19 episoder i 1975, -76 og -77. Kojak gjorde likevel et uutslettelig inntrykk. Who loves ya, baby?<br />
<br />
<object height="355" width="425"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/KcptnoEL5fo"><param name="wmode" value="transparent"><embed src="http://www.youtube.com/v/KcptnoEL5fo" type="application/x-shockwave-flash" wmode="transparent" height="355" width="425"></embed></object>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-71594785913873549322010-01-26T11:01:00.002+01:002010-01-27T18:42:23.791+01:00Novelle fra en død sjanger<span style="font-family: arial; font-size: 100%;">Dette er en novelle jeg skrev for 10-11 år siden, da jeg var hobby-redaktør for bladet WESTERN. Jeg synes den er vellykket ut fra et rent sjanger-standpunkt, selv om jeg ville gjort enkelte ting annerledes hvis jeg hadde skrevet den i dag. (Sånn er det jo alltid.)<br />
<br />
Novellen er en påminnelse om hvor mye tidene forandrer seg - og hvor fort de gjør det. For 35 år siden var denne typen lesestoff dominerende på pocketbokmarkedet i Norge. Det ble solgt hundretusenvis av westernbøker hvert år, og forfattere som Chisholm og Edson var kjente blant svært mange menn. Og Kjell Hallbing var den største, selvfølgelig.<br />
<br />
I dag selges det få westernbøker, men det ser ut til å være en svak, positiv salgsutvikling.<br />
<br />
<br />
(tittel)<br />
<span style="font-weight: bold;">DJEVELEN FRA ANTIETAM</span><br />
<br />
(ingress)<br />
Han var et spøkelse fra fortiden. En av dem samfunnet helst så ikke hadde overlevd Borgerkrigen. Navnet han hadde gitt seg selv var Lone Grey. Legenden - den de grøsset av rundt bålene om kvelden - var kalt Djevelen fra Antietam.<br />
<br />
<br />
(brødtekst)<br />
DE VENTET på ham. Hver natt, lenger inn i mørket enn han ønsket å gå; minnene.<br />
De trakk ham med - han så likene brenne ved Pittsburg Landing. Han kjente kropper rykke under seg ved Antietam, lukten av varmt blod i gresset, mens McClellan's styrker veltet frem igjen og igjen.<br />
Og ofte, i morgentimene, så han inn i Quantrill's øyne mens solen steg over Lawrence.<br />
- Med oss eller mot oss, Grey?<br />
450 menn sto i åsene rundt byen. Blant dem var Bloody Bill Anderson, de fire Younger-brødrene og Frank og Jesse James. Quantrill bar likvidasjonslisten i brystlommen.<br />
Morgentåken løste seg langsomt opp. Det var regn i luften. Det dampet av hestene.<br />
- Med oss eller mot oss?<br />
182 menn døde den dagen. 20 ubevæpnede rekrutter, resten sivilister. Slaktet tok tre timer.<br />
Han våknet alltid av de første skrikene fra jordene.<br />
</span><br />
<a name='more'></a><span style="font-family: arial; font-size: 100%;">DE SÅ STØVET på sletten den formiddagen. Det var midt i uken, og lenge til lønningsdag på ranchene rundt. Dessuten kom han fra øst.<br />
- Tipper'n drar rett gjennom. Til Caldwell.<br />
- Eller Wichita, sa Jim Landers.<br />
Old Man Hays spyttet brunt og klødde seg i skjegget. - Hva fan skal vel folk i Wichita? Caldwell, og så Dodge.<br />
- Hva er gærn't med Wichita?<br />
- Harr'u vært i der?<br />
- I Wichita?<br />
- Ja.<br />
- Neei. Har vel ikke det.<br />
- Der serr'u. Hva fan skal folk i Wichita.<br />
De gikk inn i skyggen igjen. Det sto to pinnestoler i portåpningen.<br />
En løsreven tornebusk spant forbi. Buscadero'en forsvant med vinden, mot rytteren på sletten.<br />
Sanders harket og spyttet. - Helvetes støv.<br />
- Ja.<br />
- Du har vel noe å drikke her? Sanders nikket innover leiestallen.<br />
- Ja, gliste Old Man Hays.<br />
- Vel . . . byr du på eller?<br />
- Ha'kke så mye.<br />
- To fingre, Hays. To lusne fingre.<br />
Old Man trakk på skuldrene. - Greit.<br />
Han haltet ned til kassebordet innerst i stallen, tok av lokket og trakk frem en flaske bourboun. Fire tinnkrus hang på spikre nedover bjelken ved siden av.<br />
Han målte opp to fingerbredder. Han klikket med tungen. Det var vanskelig å måle, kruset var ikke gjennomsiktig.<br />
- Får jeg noe eller? klagde Sanders i portåpningen.<br />
- Ja ja.<br />
Old Man mønstret kruset.<br />
Litt for mye.<br />
Han tok en slurk og myste på det igjen.<br />
Passe.<br />
Han haltet opp mot Sanders. - Fan som du maser.<br />
- Er det der to fingre?<br />
- 'kjeft, Jim.<br />
Jim Sanders lo. - Jeg sverger, Hays, du blir pinadø mer grinete for hver dag som går.<br />
Old Man trakk på skuldrene. - Det er kneet. Verker som helvete når det blåser.<br />
En halv time senere var rytteren bare noe få kilometre unna. Det var en høy kar. Han satt rak som en påle i salen.<br />
Old Man begynte å riste på hodet og mumle for seg selv. Han spyttet ofte.<br />
- Err'u sjuk? Sanders glante på ham.<br />
- Nei nei.<br />
- Åffer driver du på sånn da?<br />
Old Man spyttet igjen. Øynene glapp ikke fra rytteren der ute. - Driver på . . . ?<br />
- Som du er fallesjuk.<br />
- Hæ?<br />
- Du ser for jævli ut, Hays.<br />
- Hent flaska, Jim. Nedi kassen.<br />
- Spanderer du frivillig?<br />
- Hent flaska!<br />
Sanders reiste seg og flirte. - Du er pinadø sjuk.<br />
<br />
TYVE METER BORTE skrevde mannen ned fra salen. Han fortsatte med tømmene i venstre hånd.<br />
Den lange, grå duster'en i lerrettsstoff var skjøvet bakover ved høyre hofte. Hylsteret satt lavt og var skåret under avtrekkerbøylen. Han beveget ikke høyre hånd mens han gikk.<br />
Jim Sanders flyttet på seg.<br />
Den fremmede skjøv hatten bak i nakken. Han hadde en sort hanske på venstre hånd, høyre var bar.<br />
Han måtte være over 1,90. Håret var strøket bakover, bort fra pannen. Det var tykt og grått og rakk ham til skuldrene.<br />
Han var bredskuldret, men svært slank, nesten mager. Han førte seg med en doven likegyldighet som fikk Sanders til å krype sammen på stolen.<br />
Mannens ansikt var brunt som gammel mahogny, men relativt ungt. Det skar med det grå håret. Han kunne ikke være mye over tredve.<br />
Og øynene . . . grå de også, kalde som skifer.<br />
Først nå oppdaget Sanders at Old Man Hays sto stramt ved pinnestolen. - Kaptein.<br />
Den fremmede førte hånden til hatten. - Soldat. Hvor kjenner vi hverandre fra?<br />
- Antietam, Sir.<br />
- En helvetes dag.<br />
- Ja, Sir. Jeg tok en kule i kneet, Sir.<br />
- De lot deg beholde foten, ser jeg. Karene sagde så fort de fikk sjansen.<br />
- Jeg tok ikke risken på medik'en, Sir. Det grodde av seg sjøl. Kula sitter fortsatt.<br />
Den fremmede lo. - Godt for deg. Han nikket opp mot skiltet over portåpningen. - Er det du som driver stallen?<br />
- Ja, Sir.<br />
- Hvor mye per døgn?<br />
- Ingenting, Sir.<br />
Den fremmede la hodet på skakke. Det glimtet i de grå øynene.<br />
- Er det fullt?<br />
- Nei, Sir. For deg er det gratis.<br />
- Jeg setter pris på det. Mannen smilte. - Men jeg betaler gjerne for meg.<br />
- Gratis, Sir!<br />
Den fremmede smilte igjen, gikk bort til Old Man Hays og ga ham tøylene.<br />
- Finnes det en seng uten lus her i byen?<br />
- Prøv Oasis, Sir. Rett opp i gata.<br />
- Da vet du hvor du finner meg, soldat. Stikk innom, jeg spanderer.<br />
- Takk, Sir!<br />
Mannen trakk en hagle fra salhylstret, hektet av salveskene og slengte dem over skuldrene. Han hilste til hatten og gikk.<br />
Sanders stirret etter ham i noen sekunder, før han tok sjansen på å plystre.<br />
- Og hvem fan var det?<br />
- Jeg trodde han var dau, mumlet Old Man.<br />
- Hvem?<br />
- Kaptein Grey.<br />
- Kaptein Grey?<br />
- Yep.<br />
- Du kødder ikke?<br />
- Nei nei.<br />
Old Man stirret fremfor seg.<br />
Alt forsvant; Jim Sanders, stallen, årene.<br />
Blodtåken ség ned foran øynene.<br />
<br />
MANGE HADDE marsjert uten sko eller støvler den høsten, dag etter dag. De nye rekruttene kom ofte ubevæpnet. De hadde bare med seg kniven hjemmefra.<br />
For mange spilte det ingen rolle. De døde før de møtte yankeene. Kronisk diaré, unge og utarmede kropper, dysenteri . . .<br />
Men de levende marsjerte; mot Dunkard Church, kornåkeren og den sunkne veien - Bloody Lane ble den senere kalt.<br />
17. september 1862.<br />
Den blodigste dag i USAs historie.<br />
55 000 mann fra sør under Lee, 100 000 fra nord under McClellan.<br />
Antietam.<br />
Mange slapp opp for ammo tidlig. De med rifler hadde ofte bare ti-tolv patroner når det begynte. Det gjaldt å ta det de fant på likene - de sto til knes i dem.<br />
Og McClellan kom, om igjen og om igjen.<br />
Likene lå i hauger, både blå og grå.<br />
Men McLellan bare kom, hele dagen.<br />
- Kapteinen, hvisket Old Man Hays, - han hadde sabelen, brukt'n ikke som tannpirker som de andre offisera. Fan, som han svingte! Swosh, sa det. Snikskytera blei satt ut. «Ta djevelen!» skreik de. Men ingen traff. Ikke en jævel traff! Og han svingte sabelen når de kom; swosh, swosh, swosh. I en evighet, mann. Det stoppet aldri . . .<br />
Stemmen ble en hvisken i det tobakksbrune skjegget. Old Man tok seg til kjaken, de tørre leppene sluttet å skjelve.<br />
Jim Sanders glante oppover gaten.<br />
Støvet danset.<br />
En ny buscadero spant forbi.<br />
Han plystret igjen.<br />
- Lone Grey . . . Det var som fan.<br />
Old Man harket og tørrspyttet. - Veit du hva yankeene kalte ham etterpå?<br />
Sanders trakk stumt på skuldrene. Selvfølgelig visste han, men han lot drikkekompisen si det.<br />
Det klukket fra Bourboun-flasken. - Djevelen fra Antietam.<br />
<br />
HAN KJENTE fingrene idag. Han hadde forlengst sluttet å undre seg over fenomenet. Langfingeren og ringfingeren på venstre hånd kom og gikk som de ville.<br />
Det var godt når de var der, da klødde ikke stumpene så ille. Hånden kjentes hel, uskadd.<br />
Lone Grey trakk hansken strammere. Stusset nesten over de to tomme skinn-fingrene som ikke beveget seg.<br />
Han var trett.<br />
Det hadde grodd fast i ham under krigen. Kroppen var alltid spent og trett. Livet var en konstant jakt på fred, hvile, trygghet.<br />
Han huket venstre hånds pekefinger inn i hanken på ølglasset, støttet det med stumpene og lillefingeren, og drakk dypt.<br />
Det var ennå tidlig på dagen.<br />
Folk flest var på jobb. Natteranglerne og dansejentene hadde ikke stått opp ennå. Lone Grey var den eneste kunden i The Oasis.<br />
Bartenderen sto noen meter lengre nede ved disken og pusset glass; det samme i to minutter nå. Øynene virret under i halvt senkede øyelokk.<br />
Grey's kortløpede hagle lå på disken. En Remington Shotgun No 1 fra den første produksjonen i 1867.<br />
Grey heiste salveskene opp på høyre skulder, tok haglen og slo seg ned ved hjørnebordet ved vinduet.<br />
Bartenderen slapp pusten med et tynt hves.<br />
<br />
- DET ER FAN ikke store byen, Frank, gryntet Mike Farrell.<br />
De fire rytterene tøylet hestene på høyden rett vest for Weatherford.<br />
Mannen som het Frank trakk på skuldrene. - Jeg skal prate med ham.<br />
Han var høy og mørk med skjegg ned til brystkassen. Støvet kaket seg på den slitte, sorte dressen.<br />
Frank sporet hesten og red frem til mannen i tet. Han satt og stirret intenst på byen under dem.<br />
- Jeg kan se den herifra, sa han brått.<br />
- Hva for noe? Frank myste.<br />
- Banken. Den andre pekte. - Der. Ser du?<br />
- Yep. Liten.<br />
- Det er rancher rundt her.<br />
- Vi vet ikke når de betaler ut lønninger.<br />
- Penger er det uansett.<br />
- Vi bør vel ta en titt først. Før vi bestemmer oss.<br />
Den andre lo hult. - Alltid så forsiktig, Frank.<br />
- Hadde vært best om Cole og Jim var her.<br />
- Vi har Mike og Brig.<br />
- Brig er bare en guttunge, Jesse.<br />
- Han skyter godt. Han er ikke redd.<br />
- Ikke redd som meg, mener du?<br />
Jesse gliste. - Det var det du som sa.<br />
- Og du som mente.<br />
Brigham Dickinson red inn mellom dem. Vallaken var liten og kantet. Den skjente.<br />
Frank rykket i tøylene. - Fan, Brig. Ro ned mesteno'n.<br />
Dickinson var ung, knappe atten. En misfarget - nesten rosa - duster flagret rundt ham.<br />
- Den æ'kke vill. Jeg har ridd'n inn sjøl. Gjør vi det eller?<br />
- Gjør hva?<br />
- Tar banken. Skulle vi ikke ta banken?<br />
- Visst pokker, lo Jesse James.<br />
Støvet sto etter ham ned åssiden.<br />
Brig Dickinson satte i et hyl, vallaken steilet og Frank James trakk unna hovene.<br />
- Brig! Ro'n ned, sa jeg!<br />
Men guttungen var allerede på vei ned skråningen.<br />
Mike Farrell flirte. - Det går greit, Frank. Bare en fjert av en by, sikkert en grise-farmer som sheriff.<br />
- Vi ser oss om først.<br />
- Jada.<br />
- Sjekker banken. Før vi går inn.<br />
- Jada.<br />
Farrell tørket tobakk fra munnviken og sporet hesten.<br />
Frank James trakk bandana'en opp foran nese og munn som beskyttelse mot støvet.<br />
<br />
LONE GREY HØRTE dem før han så dem.<br />
- Yihaa!<br />
Hyl og latter gren over hovene, to karer sprengte forbi.<br />
Den ene hadde en lang, rosa frakk som hesten nesten snublet i.<br />
Den andre var Jesse James.<br />
Han hadde fått skjegg siden sist. Hatten med rebell-brett var borte, men han var ikke til å ta feil av, ikke engang på den avstanden, gjennom det grå saloon-vinduet.<br />
Måten han hang fremover hesten på, den krumme ryggen, glimtet av oppspilte øyne og spisse tenner mens han gaplo av guttungen med frakken.<br />
Grey trakk revolveren.<br />
Det var en Smith & Wesson, First Model No. 3 American. Modellen var kommet i salg høsten året før.<br />
Han vippet ut tønnen og fylte det tomme kammeret hanen hadde hvilt på. Han skjøv tønnen inn igjen, senket hanen varsomt og hylstret våpenet.<br />
Hvor var Frank?<br />
Og Younger-brødrene?<br />
Red de fremdeles sammen?<br />
Det begynte å prikke i fingrene.<br />
Stumpene klødde.<br />
Der!<br />
To ryttere i skritt.<br />
Grey kjente igjen Frank James, men ikke den andre. Dannet Jim og Cole Younger baktroppen?<br />
Var det seks av dem?<br />
Frank James kikket til siden, rett inn vinduet.<br />
Lone Grey smilte.<br />
James' øyne gled forbi, så kvakk han til og stirret. Leppene formet et langsomt «fan».<br />
Han sa noe til mannen han red sammen med, og rykket hesten inn mot bommen utenfor saloonen.<br />
Den andre stakk raskt nedover gaten.<br />
Etter Jesse.<br />
Grey reiste seg, grep haglen og salveskene og flyttet til et bord innerst i lokalet; ryggen mot veggen og bakdøren tre meter unna.<br />
Saloonen var iferd med å våkne til liv.<br />
Jentene gjespet seg ned trappen fra andre, to bakfulle spillere kurerte tømmermenn med kaffe og egg og bacon.<br />
<br />
- DET VAR SOM fan, Lone.<br />
- Ja.<br />
- Lenge siden sist.<br />
- En stund.<br />
Frank James sto foran bordet. Han holdt hatten med begge hender. De var godt synlige, i brysthøyde.<br />
Han visste at noe annet var jevngodt med selvmord.<br />
- Jeg så Jesse, sa Lone Grey lavt. - Hva med Jim og Cole?<br />
- Vi er på vei til dem.<br />
- Bare en liten stopp her først?<br />
James kremtet. - Ja.<br />
- En tur i banken, kanskje?<br />
- Hmm . . . ja.<br />
- Jeg kom nettopp, Frank. Har ikke sovet i ei seng på flere uker.<br />
- Vi skal ikke stå i veien for deg, Lone.<br />
- Det er ikke så enkelt.<br />
- Bare si hva problemet er. Vi riders må holde sammen.<br />
- Snakker du for Dingus også?<br />
- Jesse har ikke noe utestående med deg.<br />
- Har han så kort hukommelse, Frank?<br />
Frank James trakk langsomt frem en stol og satte seg. - Jesse vet, akkurat som du og jeg vet, at du kan sette tre kuler i ham før han har jernet klart av hylsteret. Derfor har han ikke noe utestående med deg. Han er praktisk sånn.<br />
- Og hvis jeg snur ryggen til ham?<br />
Frank James hostet nervøst. - Personlig ville jeg ikke fristet ham for mye.<br />
- Samme gamle, hva?<br />
- Yep.<br />
- Og du holder ham i kragen, Frank?<br />
- Jeg prøver.<br />
- Ta ham med deg ut av byen.<br />
- Hvorfor?<br />
- Jeg kom også i dag. Nå har folk sett oss prate. Hvis dere tar banken vil de tro jeg jobbet sammen med dere.<br />
- Og du har ikke sovet i ei seng på flere uker.<br />
- Riktig.<br />
Lone Grey la hodet svakt på skakke, nesten som han lyttet. Han smilte. Så skjøv han stolen bakover - bort fra bordet.<br />
James vred seg.<br />
Han tvang hendene ned på bordplaten.<br />
- Herregud, Lone . . .<br />
Han rensket halsen. - Jesse er ikke alltid . . . rasjonell.<br />
- Jeg vet det.<br />
- Jeg kan ikke bare stikke fra ham.<br />
- Jeg er trett, Frank. Jeg vil være i fred.<br />
- Og . . . hvis Jesse slår seg vrang?<br />
- Hva var det du sa . . . At jeg kan sette tre kuler i ham før han har jernet klart av hylstret?<br />
- Ja.<br />
- Minn ham på det.<br />
Grey smilte igjen. De grå øynene skar over bordet. Det var noe tomt - likegyldig - i dem.<br />
- Minn ham på det, Frank.<br />
Frank James rygget fra bordet.<br />
<br />
- ER DET HAN? Jesse James grep broren i jakkeslagene i trakk ham til seg. - Er det Grey?<br />
- Ja.<br />
- Satan!<br />
- Ta det rolig . . .<br />
- Jeg tar det rolig for helvete!<br />
Brødrene sto i smuget tre bygninger ovenfor The Oasis. Hestene var tjoret til bommen utenfor apoteket. Mike Farrell og Brig Dickinson satt på plankefortauet og røkte.<br />
- Lone vil ikke ha bråk, sa Frank James.<br />
Broren sparket småstein, trampet i støvet som en ungokse.<br />
- Sa han det? At han ikke ville ha bråk?<br />
- Ja.<br />
- Og så? Hva sa han mer?<br />
- At vi burde ri fra byen.<br />
- Så det sa'n! Den dævelen!<br />
Nye spark, mer støv.<br />
Frank hostet og Jesse bannet.<br />
- Han sa at hvis vi tok banken kom folk her til å tro han hadde jobbet sammen med oss. Og han ville ikke ha no' bråk med noen.<br />
Jesse ble stående stille og riste på hodet.<br />
- Han har rett, fortsatte Frank. - Det er best vi rir videre.<br />
- Best vi rir . . . ? Jesse James gikk i fistel. - Best vi kryper bort som balleløse kjerringer? Fan, Frank! Det er fire av oss.<br />
- Ja. Og hvor mange tror du han rekker å ta - to, tre . . . alle fire? Det er best vi stikker, Jesse.<br />
- Fordi du er redd ham?<br />
- Fordi han tømmer hagla i deg hvis du ikke gjør det.<br />
Frank dro tobakkspungen opp av innerlommen og rullet med stive fingre. Det drysset fra papiret.<br />
Jesse hev etter pusten. Skjegget var strimet av sikkel. Han svelget. Kvalmen syntes å sitte fast i halsen.<br />
Jesse James hadde aldri i sitt liv møtt en mann ansikt til ansikt med hylstret våpen. Han var drapsmann - ikke revolvermann, ikke duellant.<br />
- OK, sa han brått.<br />
Frank smilte. Han kjente bena bukte seg. - Det er bare en liten møkka bank likevel.<br />
- Mmm.<br />
- Knapt verdt brydderiet . . . uansett.<br />
- Sant nok.<br />
Brig Dickinson reiste seg og spyttet. - Jeg kan ta ham, sa guttungen.<br />
Frank og Jesse James vekslet blikk.<br />
Jesse blunket.<br />
Hvorfor ikke?<br />
De trengte ikke Brig.<br />
Han var en oppkjeftig unge.<br />
De hadde snart Younger'ne tilbake i gjengen - erfarne karer fra krigen. Nei, de trengte ikke Brig Dickinson.<br />
- Greit for meg. Frank trakk på skuldrene og tente røyken.<br />
Jesse flirte. - Mannen som drepte Lone Grey . . . eh, Brig?<br />
- Du ha'kke sjans, Brig, sa Mike Farrell.<br />
Gutten ble rød av sinne. - Hva sier'u det for?<br />
Farrell reiste seg og børstet støv fra baken. - Veit du hva folk som Grey gjorde med unger som deg under krigen?<br />
- Nei. Brig glante trassig.<br />
- Flådde dem og bruke skinna som pussefiller.<br />
<br />
HAN HADDE lagt bort den rosa frakken, skrevde inn så sporene klirret - middels høy, tynn og spent som en avtrekkerfjær.<br />
Han hadde to hylster, et på hvert lår. Begge så lave at tuppen var bundet bare centimetre over kneet.<br />
Lone Grey la haglen foran seg på bordet. Han hadde ennå den sjette patronen i American'en.<br />
Det gren mot gulvet. De andre gjestene reiste seg og snublet ut av skuddlinjen.<br />
Grey tente en tynn sigar, vred hodet bort fra svolveldunsten og ventet.<br />
Brig Dickinson kom hjulbeint over gulvet og stoppet to meter unna. Adamseplet hoppet noen ganger før han sa: - Vi drar ikke fra by'n.<br />
- Vi? Grey hevet øyenbrynene.<br />
Guttungen rødmet. - Jesse og Frank . . . og Mike og jeg.<br />
- Ah.<br />
- Ingen bestemmer hva vi gjør!<br />
- Jasså.<br />
Stumpene klødde.<br />
Det ville være så enkelt; en liten bevegelse med hånden var alt som trengtes. Guttungen ville trekke.<br />
Selv kunne han bare være litt sen med haglen.<br />
Det lille, avgjørende halvsekundet.<br />
- Grey ble treig og uoppmerksom etterhvert, kom de til å si. - Ingen lever evig. Ikke en gang Djevelen fra Antietam.<br />
Så ville han få fred.<br />
Han var ikke redd. Ikke nå lenger - ikke etter år med krig og like mange år på flukt fra et blodig rykte.<br />
Døden var for kjent til at han fryktet den.<br />
Det var en evig kamp for ham; å beseire likegyldigheten, å overbevise seg selv - gang etter gang - om at det var verdt å leve.<br />
Om ikke annet så for horene, sigarene, brennevinet. Kanskje kortstokken.<br />
De gode tingene i livet.<br />
Han ville foretrukket å dø til sengs med en varm kvinne. Men her - i denne støvete, lille byen midt i ingenmannsland - det var kanskje ikke det verste.<br />
Døden ville uansett være tom. Han hadde hørt det i dødsskrikene på utallige slagmarker.<br />
Dette var det siste.<br />
Etter dette; ingenting.<br />
Dunk!<br />
Døren smalt opp og Old Man Hays gikk ustøtt inn. - Yo, Kaptein!<br />
Guttungen hvirvlet halvt rundt, ble stående med en hofte mot Hays og en mot Grey. Han trakk bakover, mot veggen, fikk begge foran seg.<br />
Old Man sjanglet mot bordet.<br />
Han holdt en flaske i høyre hånd.<br />
- In Dixie Land where I was born . . .<br />
Det kom fra langt bak i strupen. Old Man var neppe klar over at han sang.<br />
- Early on one frosty mornin'. Look away, look away . . .<br />
Guttungen krøket seg. - Hold kjeft!<br />
- Look away Dixie Land . . .<br />
Old Man var på vei inn i skuddlinjen.<br />
Lone Grey la venstre hånd på haglen. Stumpene klødde som et helvete nå.<br />
- Ikke rør den! Brig Dickinson spriket med fingrene på høyre hånd. Øynene var sperret opp - Grey kunne se pupillene utvide seg.<br />
- In Dixie Land I'll take my stand . . .<br />
To skritt så ville Old Man Hays stå mellom dem.<br />
- Soldat. Holdt!<br />
Old Man så opp. - Kaptein?<br />
- Holdt!<br />
- Slipp haglen! Brig's øyne vek ikke fra Remington'en på bordet.<br />
Den gamle tok et nytt ustøtt skritt fremover, kneet ga etter og han spant mot bordet.<br />
Lone Grey prøvde aldri å løfte haglen.<br />
Det var høyre hånd som beveget seg; et rykk med håndleddet, den vante tyngden mot fingrene - American'en kom opp på strak arm før Brig hadde løpene klare av hylstrene.<br />
Guttungen stirret.<br />
Det var et tidels sekund da han visste han skulle dø.<br />
Urinblomsten på buksen vokste.<br />
Grey klemte skuddet av.<br />
Rekylen dunket i håndbaken, løpet vippet opp over munningsflammen. Hanen var spent på nytt før guttungen tok gulvet.<br />
Old Man Hays lå halvt under bordet og skrek: - Ild! Fiendtlig ild! McLellan kommer!<br />
Brig knuget høyre skulder, veltet seg opp mot veggen. Han holdt fremdeles revolveren i høyre hånd - den skalv seg vei opp. Våpenet veide et tonn.<br />
To tomme, grå øyne stirret på ham over et dypt, sort hull. - Slipp den, gutt.<br />
- Ikke fan . . . jeg kan ta deg.<br />
Blodet drev, noen sekunder til - ti, kanskje femten - så ville han miste bevisstheten.<br />
- Slipp den!<br />
- Du har drept meg, din jævel.<br />
To skudd - så tett som et.<br />
Brig's gikk lavt, inn under bordet.<br />
Hodet hans nappet bakover, øynene himlet, veggen bak var brått rød og våt.<br />
Lone Grey senket revolveren.<br />
Old Man Hays hadde sluttet å skrike.<br />
Grey gikk rundt bordet og slapp seg ned på kne ved den gamle - tidsnok til å se kroppen rykke en siste gang, før luften ble presset ut i en langsom dødsralling.<br />
Kapteinen lukket øynene hans, grep haglen og gikk mot døren.<br />
Det blåste sterkere nå.<br />
Støvet sto som en kornet tåkevegg.<br />
- Jeg lever, Dingus! Hører du, Kaptein Grey lever!<br />
Kanskje forsvant ordene med vinden - han visste ikke.<br />
Sigaren hadde sluknet mellom leppene hans. Han bet i tobakken og tygde.<br />
Så skrek han inn i vinden igjen.<br />
<br />
DE TRE RYTTERENE hørte. De var allerede utenfor byen, men vinden bar ordene med seg.<br />
Jesse James krøp sammen i salen. Mike Farrell sporet hesten så den steilet.<br />
Frank James husket en tåkete morgen for flere år siden. 450 menn i åsene. Regnet som syntes å henge i en evighet før det tok bakken. Hestene prustet og stampet.<br />
Quantrill's hese stemme: - Med oss eller mot oss, Grey?<br />
Jesse som lo.<br />
De tomme, døde øynene til mannen de kalte Djevelen fra Antietam.<br />
Snart skrek de første, det var de ubevæpnede rekruttene nede på jordet.<br />
Frank James snudde seg i salen og stirret tilbake gjennom støvet, trakk bandana'en tettere.<br />
Vinden bar stemmen til ham igjen. Ordene var merkelig klare, de pisket sammen med sanden:<br />
- Se deg over skulderen, Jesse James! Jeg kommer! For Lawrence, Dingus - for Lawrence!<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">SLUTT</span><br />
</span><span style="font-family: arial; font-size: 100%;"><span style="font-style: italic;"><span style="font-size: 85%;"><br />
</span></span></span>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-15040273652926251042010-01-25T09:42:00.001+01:002010-01-25T09:42:00.612+01:00GrasrotbautaJeg elsker dette. Det er ganske enkelt fantastisk - når man tenker på at det er en litterær figur de sitter der og synger om, hundrevis av mennesker. Ikke mange norske bokhelter får grasrotbautaer som dette. Bare synd at den originale innspillingens høydepunkt mangler: munnspillet. (Det var så nydelig at det må vel ha vært Groven?)<br />
<br />
<object height="344" width="425"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/iMZhbNPAQ1g&hl=en&fs=1&"><param name="allowFullScreen" value="true"><param name="allowscriptaccess" value="always"><embed src="http://www.youtube.com/v/iMZhbNPAQ1g&hl=en&fs=1&" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-957280809632863902010-01-23T11:14:00.001+01:002010-01-23T13:10:10.024+01:00Den norske pocketboka 60 år (2)<div style="font-family: arial;">I 2009<span style="font-size: 100%;"> var det 60 år siden Bladkompaniet utga den første norske pocketboka: ”Fangen på Zenda”, nr 1 i den legendariske serien Alle Tiders Forfattere.<br />
<br />
Jeg skal komme tilbake til denne utgivelsen (og serien) senere, men først er det morsomt å ta en titt på hvilke tanker bransjen gjorde seg rundt denne meget spesielle utgivelsen, som ble distribuert til dagligvarebutikker Norge rundt.<br />
Den 8. september 1949 intervjuet Dagbladet Gyldendal-kjempen Harald Grieg, og det er i etterpåklokskapens ånd underholdende lesing:<br />
<br />
<br />
<b>Den lille boka midlet til å nå den store litteraturen<br />
<br />
Sier direktør Harald Grieg<br />
<br />
Bladkompaniet begynner med ”Fangen på Zenda”</b><br />
<br />
<a name='more'></a>Bladkompaniet sender i dag uten en liten prøve ”Fangen på Zenda” i det hendige lille formatet som vi kjenner fra de populære engelske og amerikanske seriene som går som et skred over det engelsklesende publikum her i landet.<br />
<br />
For en tid siden ble det fastslått at boksalget på bygdene ikke gikk så godt, men kanskje de høye prisene har skremt, kanskje nettopp disse små lommeutgavene til noen kroner vil gå like lett som magasinene som har nådd slike kjempeopplag.<br />
<br />
- Som forlegger ser jeg på ingen måte med noe fiendtlig øye på de populære lommeutgavene av god litteratur, sier direktør Harald Grieg, Forleggerforeningens formann.<br />
- Jeg har sett Bladkompaniets utgave av ”Fangen på Zenda”, en bok vi jo alle leste i vår ungdom. Men når jeg skal uttale meg i det hele tatt om dette spørsmålet vil jeg presisere, at jeg ser på disse billige bøker som et middel til å finne frem til b o k a, til den store litteraturen. De billige bøkene vil med sitt hendige format nå fram til det magasinlesende publikum, som ofte synes en bok med vanlig godt utstyr er for fin til å legge på bordet i koia eller hytta for å nytes sammen med kaffekoppen.<br />
<br />
- De er altså ikke redd for den lille boka som en ødelegger av hele bokmarkedet, rent økonomisk sett?<br />
<br />
- Nei, på ingen måte. Jeg har ellers i lengre tid syslet med tanken på slike bøker. Jeg tror bare ikke at opplagene vil bli så store at de spiller noen rolle sånn.<br />
<br />
- Kan det tenkes at en suksess på julemarkedet kommer ut som billigbok året etter?<br />
<br />
- Nei, det er de bøkene som har stått prøven, om vi kan si det slik, som kan bli sendt ut. Jeg tenker på ”Den siste viking” f.eks.<br />
<br />
<i>Sitat slutt.</i><br />
<br />
”Fangen på Zenda” ble en stor suksess, og Griegs tanker om at pocketbokopplagene ville bli lave, ble motbevist fra første stund. Nettopp fordi pocketbøkene i så stor grad nådde frem til ”det magasinlesende publikum” ute i koiene.<br />
<br />
Og tiden fra vanlig utgivelse til pocketutgivelse er i dag blitt kortere enn Grieg og hans samtidige noen gang drømte om.<br />
<br />
<i>Kilde: Fra Rudolf Muus til Morgan Kane, av Finn Arnesen.</i><br />
</span><br />
</div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-69584178826209163662010-01-23T11:04:00.002+01:002010-01-23T13:09:07.118+01:00LEST OG LIKT: En amerikansk klassiker<div style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><br />
</div><br />
<div style="font-family: arial;"><a href="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/john-d-macdonald-1-sized.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img align="baseline" border="0" height="320" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/john-d-macdonald-1-sized.jpg" vspace="0" width="241" /></a><span style="font-size: 100%;">John D. MacDonald (1916 - 1986) var en av de beste og mest produktive pulp-hefte forfatterne fra 1947 og utover 50-tallet. Han skrev i alt over 500 noveller. <br />
</span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><span style="font-size: 100%;">Bok-debuten kom i 1950 med <i>The Brasscupcake</i>, og MacDonald viste seg å være svært produktiv i bokform også, det ble nesten 100 romaner. Mest kjent er han for sin krim-serie om Travis McGee: en båtboms og lykkeridder som rotet seg opp i bråk både titt og ofte. Eller som det sto på forsiden av McGee-boken <i>Det Nakne Grønne Øyet</i>:<br />
«Møt Travis McGee . . . en asosial ridder av det tyvende århundre, et evig offer for kvinner i nød - og trangen til å tjene gode penger uten å jobbe for dem . . . »</span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><br />
<a name='more'></a><br />
</div><div style="font-family: arial;"><span style="font-size: 100%;">McGee-bøkene er svært spesielle som krimmer. Her dreier det seg egentlig mer om sted (Florida), tid (1960-tallet) og personligheter (de nederst på stigen) enn om forbrytelser. </span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><span style="font-size: 100%;">Som Dean Koontz sier om MacDonald: "He captured the mood and the spirit of his times more accurately, more hauntingly, than any litteratur "writer" - yet managed always to tell a thunderingly good, intensely suspenseful tale."</span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><br />
</div><div style="font-family: arial;"><a href="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/deepbluegoodbye.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img align="baseline" border="0" height="200" hspace="0" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/johnsen/resource/deepbluegoodbye.jpg" style="font-family: arial;" vspace="0" width="129" /></a><span style="font-size: 100%;">Og Jonathan Kellerman sier: "The Travis McGee novels are among the finest works of fiction ever penned by an American author and they retain a remarkable sense of freshness."<br />
</span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><span style="font-size: 100%;">McGee-bøkene ble i sin tid utgitt som pocketbøker på Bladkompaniet. Det er de eneste norske versjonene jeg vet om. Ellers er alle nyutgitt på amerikansk, med forord av bl.a. Carl Hiaasen.</span><br />
</div><div style="font-family: arial;"><span style="font-size: 100%;">Bøkene må ikke leses i rekkefølge, men et sted må man jo begynne, og den første boken - <i>The Deep Blue Good-By </i>- er ypperlig. 8 dollar på amazon.com.<br />
</span><br />
</div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-86972649526477706192010-01-20T09:36:00.001+01:002010-01-20T09:36:00.339+01:00Da TV-serielåtene var gode 4VIDEO: <span style="font-weight: bold;">Charlie's Angels</span> - produsert fra september 1976 til august 1981 - ble et popkulturelt fenomen så stort at ikke en gang NRK kunne holde seg unna. Farrah Fawcett-Majors hår ble et av de heteste samtaleemnene på slutten av 1970-tallet, selv om hun faktisk bare var med i en sesong av serien.<br />
<br />
Første sesong er ute på DVD med norske tekster. Episodene er ikke særlig spennende etter dagens standard, men de er underholdende og morsomme - og herregud, som de har sjarm...<br />
<br />
John Forsyth - Blake i Dynastiet - var stemmen til Charlie.<br />
<br />
<object height="344" width="425"><param name="movie" value="http://www.youtube.com/v/FW_daBHfjag&hl=en&fs=1"><param name="allowFullScreen" value="true"><param name="allowscriptaccess" value="always"><embed src="http://www.youtube.com/v/FW_daBHfjag&hl=en&fs=1" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" height="344" width="425"></embed></object>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-893839021283704972010-01-16T11:17:00.002+01:002010-01-16T11:36:54.500+01:00Dop-bøkene fra 1950-tallet<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/needle.jpg" style="font-family: arial; height: 520px; width: 306px;" /><br />
<br />
<span style="font-family: arial; font-size: 100%;">Trendene innen populærlitteraturen speiler ofte sin samtid. Det er gjerne et karikert speilbilde, men det er likevel både lærerikt og underholdende å se på det.<br />
<br />
De amerikanske pocketbøkene fra 1950-tallet har en undergenre som vi kan kalle "dop-bøker". Det kan virke som USA på det tidspunktet var livredd to ting: 1. Kommunister, selvfølgelig. Og 2: Selvstendige kvinner som hadde sex med hvem de ville og som attpåtil dopet seg. ("Man or woman, sister or brother: her lust knew no bounds!")<br />
<br />
Sex-en var for øvrig en følge av dopet. Alle som dopet seg hadde vill sex med alle andre som dopet seg. Og før eller senere tok de livet av noen, hele gjengen.<br />
<a name='more'></a><br />
I pocketbøkene var det alltid den syndige kvinnen som lurte mannfolka utpå. Et typiske scenario var at småbyens falne kvinne røyket dop og lokket til seg godt gifte menn - som egentlig var greie karer, men som etter å ha smakt på hennes kropp og marihuana gikk fullstendig <span style="font-style: italic;">amokkkk! </span>og drepte minste tre uskyldige førskolelærerinner.</span><br />
<br />
<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/marihuan.jpg" style="font-family: arial;" /><br />
<br />
<span style="font-family: arial; font-size: 100%;">Bøkene hadde så å si aldri det minste drag av realisme. Det er i dag tydelig at forfatterne ikke hadde særlig peiling på virkningene av f.eks. marihuana.<br />
<br />
Boken over ble skrevet av legendariske Cornell Woolrich under pseudonymet William Irish. Woolrich var en ypperlig crime noir-skribent, en av de beste, men han kan umulig ha visst særlig mye om dopmiljøet i en småby på 1950-tallet. Han tilbragte hele tiåret på diverse hotell i New York, store deler av tiden på samme rom som sin mor.<br />
Han var alkoholiker, og kunne slikt sett nok om rus, men han var ikke godt oppdatert på hva 1950-tallets unge mennesker foretok seg. (Født i 1903.)<br />
</span><br />
<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/pop_452.jpg" style="font-family: arial;" /><br />
<br />
<div style="font-family: arial; text-align: left;"><br />
<span style="font-size: 100%;">På 1960-tallet ble dopbøkene adskillig hardere når det gjaldt presentasjonen av både narkotika og sex. Fra marihuana til LSD... Se coveret under, fra 1968.<br />
Den naive uskylden fra 50-tallet forsvant, og ble erstattet med godtfolks tittermentalitet og trang til å mistenkeliggjøre (og kåte seg opp på) flower power-livet.<br />
</span><br />
<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/acid_eaters.jpg" /><br />
<br />
<br />
</div>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-34973119777792594402010-01-10T13:00:00.000+01:002010-01-10T13:03:53.056+01:00MANUS: Heltens mytologi<div class="entryTitle" style="font-family: arial;">Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?<br />
<br />
</div><span style="font-family: arial; font-size: 100%;">Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.<br />
<br />
Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi.<br />
</span><br />
<a name='more'></a><span style="font-family: arial; font-size: 100%;"><span style="font-weight: bold;">1. </span>Helten introduseres. Du blir kjent med ham/henne. Det bygges opp forståelse og sympati for karakteren.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
2. </span>Noe skjer som forstyrrer heltens verden/eksistens. Det blir klart for leseren at dette er en utfordring helten må ta, må hanskes med. Men det kan hende helten ikke er villig til å gjøre det med det samme. Helten tviler.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
3.</span> Helten møter de mørke kreftene, og trekkes sakte, men sikkert inn i en konflikt. Nå er det ingen vei tilbake.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
4.</span> Helten rammes av ny tvil, har tanker om å gi seg, stikke av. Er usikker på sin egen styrke. Ofte introduseres det i denne fasen en mentor.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
5.</span> Helten forbereder seg på den avgjørende kampen mot de mørke kreftene. Kanskje finner han/hun støtte i en gjenstand som forbindes med noe "magisk", enten det er sverdet Excalibur eller et bilde av familien som helten en gang hadde og elsket.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
6.</span> Den siste kampen mot de mørke kreftene.<br />
<span style="font-weight: bold;"><br />
7.</span> Helten vender tilbake til sin verden, med de justeringene den nå har fått, etter kampen mot de mørke kreftene.<br />
<br />
Det som forstyrrer heltens verden - og setter i gang handlingen - kan være alt fra at kona/mannen er utro, til at familien blir drept av Dart Vaders stormtropper. Og de mørke kreftene kan være alt fra egne destruktive tanker til nevnte Dart Vader. Mentoren kan være en god venn eller et familiemedlem - eller en liten grønn sak som heter Yoda.</span><br />
<br />
<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/starwarstop.jpg" style="font-family: arial;" /><br />
<br />
<span style="font-family: arial; font-size: 100%;">Skjønner? Den mytologiske oppskriften fungerer på alle plan. Enten det dreier seg om en "liten" historie om kjærlighet og tap - eller en episk fortelling om kampen om universet.<br />
<br />
I Hollywood gjør man ingen hemmelighet av at man syr sammen historier etter mytologi-prinsippet. Grunnen til at jeg her har trukket frem Star Wars, er at George Lucas har gitt Joseph Campell offisiell kredit for å ha stått for filmenes "mytologiske struktur".<br />
Men den sammen strukturen finnes så og si overalt i den bransjen, du ser den like klart i det som mange - inkludert meg - anser for å være tidenes beste film: The Godfather.<br />
<br />
<img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/godfather.jpg" /><br />
<br />
Og jeg tror som nevnt at halvparten av alle bøkene - historiene - du noen gang har lest, også følger denne oppskriften, i stor grad. Tenk etter, gå opp handlingsløypen i bøker du liker, så får du se. (Muligens er jeg så dypt inne i underholdningslitteraturen at det jeg mener ikke holder stikk i den generelle skjønnlitteraturen?)<br />
<br />
Uansett: Dette er klassisk historiefortelling, og hvis du har et bokmanus på gang, har du neppe vondt av å tenke litt på Heltens Mytologi.<br />
Siden denne oppskriften er noe alle lesere har mer eller mindre i ryggmargen, kan det eventuelt være mye å hente på å følge oppskriften til et visst punkt - og så gjøre kalkulerte brudd med den. Overraskelser blir gjerne litt større og saftigere hvis de sees i sammenheng med noe tradisjonelt.<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">Rocky-filmene følger Heltens Mytologi<br />
til punkt og prikke.<br />
<br />
</span></span><img alt="" src="http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/johnsen/FILM_OSCARS_1977_AN_733189f.jpg" style="font-family: arial;" />Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-16071407640135013042010-01-08T19:45:00.004+01:002010-01-08T19:50:50.166+01:00Elvis 75 år - de 3 største øyeblikkene<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhImWWrwZAMWUDHMVhAzsGLKMIJ5M2rlRrHB_CHZASHEVrpJqH_XyC4gP3n6U4TUZqg6g_WxrgN2_2aDK9BOk0MEa4i1XAWsw6QO0JjF0pUoROq0fBlae6Arbw8eAzgTZCXwlSEqgifkSPz/s1600-h/elvis+n%C3%A6rbilde.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhImWWrwZAMWUDHMVhAzsGLKMIJ5M2rlRrHB_CHZASHEVrpJqH_XyC4gP3n6U4TUZqg6g_WxrgN2_2aDK9BOk0MEa4i1XAWsw6QO0JjF0pUoROq0fBlae6Arbw8eAzgTZCXwlSEqgifkSPz/s200/elvis+n%C3%A6rbilde.jpg" /></a><br />
</div><b>1.</b> Åpningssekundene av Comeback-spesialen fra 1968. Nærbilde. Solbrun og slank, kledd i sort. That deep southern drawl: <i>If you're looking for trouble, you've come to the right place. </i>Det gir meg fremdeles frysninger, etter å ha sett det minst 100 ganger. <br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaA-fx_9j3Klk9bsaBXm4FG031CXHm6cx1JDjaGyGAwoG2rw9_UesgSCNvKeDqS9UL01NSDPAdjhM83vObtCXoCrQJss6ocxL3fY8e3W9AsJ97FdIVJpGxnzK0eZEC9hGNXxZIvATTOsR7/s1600-h/elvis+aloha.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaA-fx_9j3Klk9bsaBXm4FG031CXHm6cx1JDjaGyGAwoG2rw9_UesgSCNvKeDqS9UL01NSDPAdjhM83vObtCXoCrQJss6ocxL3fY8e3W9AsJ97FdIVJpGxnzK0eZEC9hGNXxZIvATTOsR7/s200/elvis+aloha.jpg" /></a><br />
</div><b>2</b>. Den storslagne egotrippen <i>Aloha from Hawaii</i>. 1973. Sendt via satellitt til hele verden. Sett av 1,5 millarder mennesker.<br />
Den hvite jumpsuiten, glitter og stas, kinnskjegget og håret.<br />
An American trilogy: <i>So hush little baby don't you cry</i> ... Og senere: <i>Glory, glory halleluja! </i><br />
Det er røttene han nå er så uendelig langt unna - magisk, men også tragisk; du kan se at forfallet har begynt.<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjewXuFDbAcdtJeOoTQ65k1u3NRUAB4CZxi74XrPfDuzLsNrV24m4cXBtlPE12jNJHYYxpXOh0IKq9C-86ovr3oDTFjM3ND3DfQLBHi0vLHU5OKEodUuCdq0dgMPDYdpku956tgpfIHeLtV/s1600-h/Elvispresleydebutalbum.jpeg.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjewXuFDbAcdtJeOoTQ65k1u3NRUAB4CZxi74XrPfDuzLsNrV24m4cXBtlPE12jNJHYYxpXOh0IKq9C-86ovr3oDTFjM3ND3DfQLBHi0vLHU5OKEodUuCdq0dgMPDYdpku956tgpfIHeLtV/s200/Elvispresleydebutalbum.jpeg.jpg" /></a><br />
</div><b>3</b>.1956, det første albumet for RCA, den første millionselgeren. Et av de mest innflytelsesrike albumene noen gang. En eksplosjon av kjappe og sexy rock'n'roll-låter.<i> Tutti Frutti </i> er på 1 minutt og 58 sekunder! Albumets to største sanger er <i>Trying to get to you</i> (2:31) og<i> I got a woman</i> (2:23), som begge dukket opp i Comeback-spesialen 12 år senere. Mannen og albumet <i>Elvis Presley</i> forandret verden. Og det er ikke engang sentimentalt tøv.Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2629015599281467786.post-14517650834263479842010-01-07T09:34:00.001+01:002010-01-07T09:34:00.560+01:00Da TV-serielåtene var gode 3Dallas kom først - men bare til de som tok inn Sverige - så kom Dynastiet, og til slutt den tredje store såpen: Falcon Crest, med tidligere fru Ronald Reagan som erkeheksen.<br />
<br />
Perfekt 1980-tall!<br />
<br />
<object height="355" width="425"><param value="http://www.youtube.com/v/ypZT4lQHoK8" name="movie"><param value="transparent" name="wmode"><embed wmode="transparent" type="application/x-shockwave-flash" src="http://www.youtube.com/v/ypZT4lQHoK8" height="355" width="425"></embed></object>Kjetil Johnsenhttp://www.blogger.com/profile/06389679231075941002noreply@blogger.com0