MANUS: Kur mot idetørke?

Mange tror plothjulet er noe Stephen King har funnet på, fordi han skrev om det i en av sine tidlige novellesamlinger. Dessuten høres det ut som en rar greie som en forfatter har drømt sammen.

Og det er det jo også - en rar greie som en forfatter har drømt sammen - bare at en forfatter gjorde det på ordentlig, i det virkelige liv. Han brukte plothjulet aktivt i en lang og suksessrik karriere, og han tok patent på det.

For ham fungerte det så det grein etter.

Edgar Wallace (1875 - 1932) var en ekstremt produktiv forfatter. Han skrev 175 bøker (krim og thrillere) og 24 skuespill. Det er blitt laget mer enn 160 filmer med basis i hans bøker.

Jeg er sikker på at alle som leser dette på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med noe som Wallace har skrevet eller en av karakterene han skapte. I så måte burde det være nok å nevne at det var Wallace som skrev det første King Kong manuset.

Men av og til får selv den mest kreative idetørke, og det ergret Wallace umåtelig. Noe måtte gjøres.

Og det gjorde han!

På 1920-tallet oppfant han, og tok patent på, det han kalte The Edgar Wallace Plot Wheel. Siden tok mange av de svært produktive pulp fiction forfatterne det i bruk. Blant andre Perry Masons far, Earl Stanley Gardner. Han utviklet det også noen hakk videre.

Plothjulet fungerer som et lykkehjul, bare at hjulet ikke stopper på et tall som muligens gir en gevinst - det stopper på en setning, en videre utvikling i plottet ditt.

For eksempel:
Helten møter vakker kvinne.
En biperson blir drept.
Venninnen lyver.
Kjæresten er utro.
C-kjendis poserer naken for å bli B-kjendis.
 

Og så videre. Hva som helst, egentlig. Du tilpasser selvfølgelig hjulet til den typen manus du skriver. Og du kan ha mange forskjellige slags hjul.

Earl Stanley Gardner hadde et hjul han kalte "Hjulet for blindspor som lurer eller forvirrer helten" (bildet). Der sto det blant annet: Klienten skjuler noe. Vitnet lyver. Kidnappet vitne. Forfalsket dokument.

Han hadde et hjul som het "Hjulet for fiendtlige bikarakterer som lager problemer for helten". (Helt sant!) Der hadde han blant annet oppført: Hotelldetektiv. Dum detektiv. Journalist. Sladrekjerring. Mistenksom tjener.

Og selvfølgelig "Hjulet for hvordan helten løser saken": Får skurken til å avsløre seg selv pga grådighet. Planter bevis for å forvirre skurken. Lurer den medskyldige til å tilstå. Lurer skurken til å avsløre hvor han har gjemt bevis.
 

Og mye mer!

Om plothjulet har noe for seg i dag?
 

Njei. Men både Wallace og Gardner skrev altså uhorvelig mange bøker og tjente millioner på millioner.

Så neste gang du - en stakkars fattig skribent - står bom fast i manuset ditt... Om du ikke lager et hjul, så kan du kanskje ha et ferdigtegnet "plot-kart" klart, med mange plotvendinger du synes det er litt stil over.

Så henger du det på veggen og kaster dartpiler.

En vet jo aldri.

Bøddelens sammenbrudd

Tegning: Ernst Vevle Olsen

Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.

"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...
Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.
De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."

Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - ALASKA MARSHAL - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?
Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.

Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.

Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - LEGENDEN OM MORGAN KANE - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.
Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:

"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.
I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?
En penn!
En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.
En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.
En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!
En signatur, og du er sosialt død!
Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!
Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!
Og hva så?
Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...

En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!
La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"

Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...

Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.

Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.
Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.

Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.
Det er dessuten lett å trekke paralleller: Legenden om Morgan Kane ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.

Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første Diablito-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.

Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.

Men Kjell Hallbing ville det annerledes.

Skrivetips fra en mester

Humoristen P.G. Wodehouse er uten tvil en av de 10-15 forfatterne jeg har lest mest størst glede hittil i livet. Han var en eminent teknikker, og her er utdrag fra et intervju han ga til Gerald Clarke i 1975, der han snakker om hvordan han arbeider og hvilke råd han vil gi til andre skribenter. Intervjuet ble publisert i The Paris Review. Wodehouse var 91. Han døde senere dette året.
Intervjuet er på engelsk. For de av dere som synes det blir anstrengende lesning: Scroll (!) helt til bunns, der er det en norsk avslutning.

INTERVIEWER:

What is your working schedule like these days?

WODEHOUSE:

I still start the day off at seven-thirty. I do my daily dozen exercises, have breakfast, and then go into my study. When I am between books, as I am now, I sit in an armchair and think and make notes. Before I start a book I've usually got four hundred pages of notes. Most of them are almost incoherent. But there's always a moment when you feel you've got a novel started. You can more or less see how it's going to work out. After that it's just a question of detail.

LEST OG LIKT: En amerikansk klassiker

John D. MacDonald (1916 - 1986) var en av de beste og mest produktive pulp-hefte forfatterne fra 1947 og utover 50-tallet. Han skrev i alt over 500 noveller.

Bok-debuten kom i 1950 med The Brasscupcake, og MacDonald viste seg å være svært produktiv i bokform også, det ble nesten 100 romaner. Mest kjent er han for sin krim-serie om Travis McGee: en båtboms og lykkeridder som rotet seg opp i bråk både titt og ofte. Eller som det sto på forsiden av McGee-boken Det Nakne Grønne Øyet:
«Møt Travis McGee . . . en asosial ridder av det tyvende århundre, et evig offer for kvinner i nød - og trangen til å tjene gode penger uten å jobbe for dem . . . »

Min leselyst-liste

En gang i året eller så setter jeg opp en 10 på topp-liste over hvilke forfattere som har betydd mest for min leselyst. 
Ikke en "verdens beste forfattere"-liste. Ikke "disse må alle lese"-liste. Men en enkel og grei "disse 10 husker jeg med mest glede"-liste. 

Min leselyst-kanon.
 
På listen står det bare forfattere jeg leste fra jeg var 8 og til jeg ble 18. Røfflig. Jeg leser dem av og til nå også, men da er det for nostalgiens skyld - og for å se om jeg kan lære noen triks. (Og det kan jeg. De er så dyktige at selv den tungnemme kan plukke opp noe om historiefortelling).

Den norske pocketboka 60 år

Den norske pocketboka fylte 60 år i 2009 - og jeg starter en forsinket feiring. Aller først: Her er historien om pocketbøkenes forløper, de amerikanske pulp fiction heftene, der både forfattere og covertegnere gikk i lære, før de tok med seg håndverket og skapte 1940-tallets amerikanske pocket-eksplosjon.

Heltene som aldri blir trette

På bildet: Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan. 

Forfatter Torgrim Eggen spurte meg en gang - etter at jeg i en frisk debatt hadde kalt Kjell Hallbing en mester - om det virkelig gikk an å kalle en forfatter som hadde skrevet såpass mange dårlige bøker, en mester?
Jeg svarte, forutsigbart nok, at jeg syntes deler av Hallbings enorme produksjon holder svært høy kvalitet og trygt forsvarer bruken av uttrykket mester.

Jeg mener fortsatt det jeg skrev, men skjønte senere at det likevel er feil svar. Her kommer det riktige:

Innen folkelesningen - fra dime-heftene og pulp fiction-årene, og opp til i dag - er det ikke først og fremst bøkene som har definert hvilke forfattere som er "mestere". Det er skikkelsene forfatterne har skapt. 

LEST OG LIKT: Men avdøde var jo reder!

Avdøde ønsket ikke blomster (1960) av Gerd Nyquist er en klassisk norsk krim. En av de første i en bølge "seriøse" krimbøkene her hjemme, glitrende skrevet. (Før 1960 gikk det mye i hefteserier og denslags lumske saker, selv om Riverton/Elvestad slo til med både Jernvognen og andre smågenialiteter mellom stive permer.)

Men poenget er: Avdøde ønsket ikke blomster er nå ute i ny pocketutgave, og selv om mysteriet i dag kanskje ikke er så voldsomt spennende, så oser boken av sjarm. Jeg leste den for første gang i 14-15 års alderen, husket ikke annet enn at jeg den gang syntes den var bra, og ble ikke skuffet når jeg nå leste den om igjen.

Dette var morsomt!

Boken er et klassisk mordmysterie, i fornorsket Agatha Christie-stil. Som sagt: ikke all verdens spennende, kanskje, men løsningen holder, også i dag.

Og som bonus får du et fantastisk tidsbilde. For meg var det det beste nå ved andre gangs lesning. Hvor mye som har forandret seg siden 1960!

For eksempel: Mordofferet i boken er skipsreder, og nettopp det er et hovedpoeng når politiet velger retning for etterforskningen. Det blir sagt at shipping er en så renhårig bransje at motivet må ha noe å gjøre med rederens privatliv, ikke jobben. "Shipping er en hederlig business, vi har ingen fiender." Boken ble med andre ord skrevet lenge før det begynte å ryktes om hemmelige rederformuer i utlandet.

Og rederne er ikke den eneste yrkesgruppen som har sunket en smule i anseelse siden boken ble skrevet i 1959/60. Hovedpersonen er lærer. Ved et tilfelle blir det understreket for ham at han må være presis til et privat møte, og han reagerer da slik: "Det hadde ikke vært nødvendig å be meg være presis. Jeg er presis - har du noen gang hørt om en lærer som kunne være upresis?"

En yrkesgruppe som derimot er blitt oppjustert en smule de siste 48 år, er privatdetektivene. Det forekommer en slik i boken. Han levnes ikke mye ære. Han får kallenavnet Snoken, og om ham sier en politimann følgende: " Jeg vet at det finnes et par små slike snuskefyrer i byen, men denne har jeg ikke hørt om før."

Ellers er boken full av småting det er morsomt å lese om i dag, og tenke at herregud, som tidene forandrer seg. F.eks. om lover og regler: Et sted i boken skrur hovedpersonen på lyset på bilen (lyskasterne, intet mindre), selv om "strengt tatt var det ikke nødvendig i tusmørket."

Og menns mangel på forfengelighet den gang: "Mitt utseende er ikke så lett å beskrive, siden den tid en mann gjerne tilbringer foran speilet er om morgenen, og med ansiktet fullt av såpeskum. Jeg har i hvert fall ikke skjegg."

Men enkelte ting forandrer seg aldri. Som f.eks. at rike menn gjerne omgir seg med unge, vakre kvinner: Rederen hadde "fast bord på Bristol med medbragt marsipanmannekeng..."!

Hvem er verdens mest oversatte?

Sending result

"TOP 50" Author
DISNEY (WALT) PRODUCTIONS	8677
CHRISTIE, AGATHA	6362
VERNE, JULES	4021
LENIN, VLADIMIR IL'IC	3497
SHAKESPEARE, WILLIAM	3435
BLYTON, ENID	3433
CARTLAND, BARBARA	3315
STEEL, DANIELLE	2767
ANDERSEN, HANS CHRISTIAN	2624
KING, STEPHEN	2591
GRIMM, JAKOB	2382
GRIMM, WILHELM	2374
BIBLIA, N. T.	2273
TWAIN, MARK	2022
ASIMOV, ISAAC	1969
SIMENON, GEORGES	1953
JOANNES PAULUS II, PAPA	1916
DUMAS, ALEXANDRE, PERE	1889
DOYLE, ARTHUR CONAN	1871
LONDON, JACK	1868
DOSTOEVSKIJ, FEDOR MIHAJLOVIC	1843
GOSCINNY, RENE	1798
LINDGREN, ASTRID	1751
BIBLIA	1745
STEVENSON, ROBERT LOUIS	1744
TOLSTOJ, LEV NIKOLAEVIC	1737
DICKENS, CHARLES	1706
STINE, ROBERT L.	1673
ROBERTS, NORA	1560
HOLT, VICTORIA	1534
MARX, KARL	1465
WILDE, OSCAR	1426
STEINER, RUDOLF	1412
SHELDON, SIDNEY	1363
HEMINGWAY, ERNEST	1362
MACLEAN, ALISTAIR	1349
HESSE, HERMANN	1311
BALZAC, HONORE DE	1271
ENGELS, FRIEDRICH	1236
CHASE, JAMES HADLEY	1224
BIBLIA, V. T.	1217
LUDLUM, ROBERT	1211
TOLKIEN, JOHN RONALD REUEL	1198
RENDELL, RUTH	1179
PLATON	1174
POE, EDGAR ALLAN	1168
CEHOV, ANTON PAVLOVIC	1164
CLARK, MARY HIGGINS	1163
KAFKA, FRANZ	1163
PERRAULT, CHARLES	1158

Jeg visste ikke at det fantes, men det gjør det altså: En liste over hvor mange ganger forskjellige forfattere er blitt oversatt. Slik forklares/defineres listen, beklager at jeg i min latskap ikke har oversatt til norsk:

Index Translationum: UNESCO Culture Sector: "The Index Translationum is a list of books translated in the world, i.e. an international bibliography of translations. The Index Translationum was created in 1932 and this year is celebrating its 75th anniversary.

The database contains cumulative bibliographical information on books translated and published in about one hundred of the UNESCO Member States since 1979 and totals more than 1.700,000 entries in all disciplines: literature, social and human sciences, natural and exact sciences, art, history and so forth. It is planned to update the work every four months."

Dette er altså oversettelser fra og med 1979 (ikke 1932, vel?). Og det er antall oversettelser - ikke antall oversatte bøker, eller til hvor mange språk. Er det blitt gjort 3 forskjellige norske oversettelser av en bestemt Jules Verne bok, så teller det som 3. (Ikke 1 for et språk, eller 1 for en bok.) Slik forstår i alle fall jeg systemet.

For de som vil lese mer: Du kan klikke deg inn i databasen via navnene i listen.

Hvis man her hadde tatt med alle oversettelser siden "tidenes morgen", vil jeg tro at f.eks. Dumas hadde banket King, og at Dickens hadde surfet forbi Danielle Steel (selv om hun har skrevet uhorvelige mange bøker.) Og kanskje hadde Shakespeare klatret opp forbi Jules Vern? Agatha Christie og Disney Productions tror jeg ingen hadde klart å gjøre noe med uansett.

Ellers må det nevnes at det er godt for en krimentusiast å se den halvt glemte juvelen James Hadley Chase med hele 1224 oversettelser. Dessuten gøy å se Enid Blyton (1897 - 1968) så høyt oppe. Hun skrev barne- og ungdomsbøker, bl.a. Noddy og Fem-serien, visstnok ca 800 til sammen, og det selges ennå rundt 8 millioner av bøkene hennes hvert år. (Fem-serien står alene for et årlig salg på 1 million.) Blyton er oversatt til 90 språk.

Alistair MacLean's gode side

Jeg har lest mye negativt om Alistair MacLean, om alkoholismen og konsekvensene av den, så det gjorde godt å lese intervjuet under, der det fortelles om hvordan han strakk ut hånden til en på det tidspunktet ukjent skribent - og oppførte seg akkurat slik man gjerne vil at folk med hans enorme talent skal oppføre seg.

Intervjuet fant jeg på bloggen til forfatter Ed Gorman - http://newimprovedgorman.blogspot.com/ - og han igjen hadde funnet det på en australiensk side. Intervjuet er med thrillerforfatter Jack Higgins, som blant annet forteller om hvordan han møtte MacLean.

"There are writers I've read, at a literary level, who write different kinds of books than me. I suppose that when I was trying to hone my skills, I very much admired Graham Greene. I admired classic writers, like F. Scott Fitzgerald. I was never a Hemingway fan.

But, in terms of thriller writers I always admired Alistair Maclean at his best - HMS Ulysses, The Guns of Navarone, Where Eagles Dare. Years later when his health wasn't good, a few of the novels became shorter and thinner, but that was because at that stage he found it more convenient to write them as film scripts.

He was very good to me because once I was coming out of the Collins offices and my name was shouted; I turned around and it was Maclean, and he'd been in the building and he'd asked the receptionist who I was. So he came out and called to me and insisted that we had a drink, and we sat in the pub.

He simply said, "I've read your book and you've really got big potential. I think you're going to make it in a big way". Then we had a general chat about life and publishing, where he made a few points that I'll always remember: that he'd given up reading reviews, that people will put you down because you're not writing a Booker Prize book, you're writing a thriller.

And he said, "after all I have an MA in English Literature from Glasgow University." So he said, "I'm hardly a fool." He said to me, "What about you?" "Well yes, in fact, I'm a Senior Lecturer at a university." I saw him again quite a long time later, and he liked The Eagle Has Landed so much he gave us a great puff, which stayed on the cover for years. Nice man. His work at his best was definitely an inspiration."

Som sagt: Det er godt når helter oppfører seg som helter.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å anbefale Jack Higgins' nevnte The Eagle Has Landed. Fullt på høyde med MacLeans beste.

MANUS: King- eller Koontz-metoden?

Stephen King skriver først det som må kunne kalles et intuitivt førsteutkast til romanen - han lar det "bare" flomme ned på papiret / skjermen - og tar seg så god tid med andreutkastet: skriver om og kutter mye og forandrer hele handlingsstrukturer, om nødvendig.

Hans grøsserkollega Dean Koontz jobber stikk motsatt. Han foretrekker å jobbe med hver enkelt side til han er ferdig. Det betyr at han av og til skriver om en side 30-40 ganger, før han går videre i manuset. Og når han først sier seg ferdig med en side, da er han virkelig ferdig.

Grunnen?

Han sier: "I don't write a quick draft and then revise. Instead, I write 30 or 40 drafts of each page before moving to the next. When they hear this, other writers ask me how I keep my excitement about the story when I'm taking so long to move through a scene. I take tremendous joy in the use of language. That's as exciting to me as a plot development or the quirky edge a character may acquire. If all you're excited about are twists and turns of the suspense plot, you're not opening yourself to the full joy of writing. Besides, when writing a quick draft, it's the rare writer who goes back and polishes to the degree that he or she ought to do."

Hva som er "riktig"? Ingen av delene - og begge. Det som funker for King er riktig for ham. Det som funker for Koontz er riktig for ham.

Selv er jeg nærmere Koontz enn King. Jeg jobber med en scene til jeg er ferdig med den. Går sjelden tilbake og retter, med mindre noe "uventet" dukker opp og gir meg kronologi-problemer.

Men scenene jeg jobber med trenger ikke være i riktig rekkefølge, jeg kan godt hoppe frem og tilbake i manuset. Det er en arbeidsmåte som krever godt overblikk over stoffet, men som gir en stor belønning: Du kan velge scene å skrive ut fra dagsform. (Det er ikke alle dager som passer like godt til å skrive en heftig kjærlighetsscene...)

Antagelig er det like mange varianter av disse arbeidsmetodene som det er forfattere. Hver jobber på sin måte.
En nybegynner må selv finne frem til det som er riktig for ham/henne, hva som funker best - ikke bare for manuset, men også for vedkommendes personlighet, lynne og livssituasjon.

Og når man har funnet en arbeidsmetode man synes er perfekt, kan det hende det dukker opp en manus som nekter å la seg skrive på den måten. Da er det bare å telle høyt til 10 (eller 1000) - og legge om stilen slik manuset dikterer...