Bøddelens sammenbrudd

Tegning: Ernst Vevle Olsen

Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.

"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...
Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.
De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."

Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - ALASKA MARSHAL - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?
Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.

Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.

Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - LEGENDEN OM MORGAN KANE - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.
Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:

"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.
I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?
En penn!
En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.
En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.
En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!
En signatur, og du er sosialt død!
Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!
Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!
Og hva så?
Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...

En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!
La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"

Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...

Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.

Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.
Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.

Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.
Det er dessuten lett å trekke paralleller: Legenden om Morgan Kane ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.

Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første Diablito-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.

Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.

Men Kjell Hallbing ville det annerledes.

Topp 5 James Bond-filmer

1. For Your Eyes Only.
Den beste Roger-filmen, et hakk foran the Spy Who Loved Me. Roger spiller tøffere enn vanlig - et bevisst trekk etter lufteturen til verdensrommet i filmen før - og får det til. Carole Bouquet en en ekstra snasen Bond-dame. Sheena Eastons tittellåt deilig 80-talls. Nydelige, greske landskap. Og den omdiskuterte scenen der Bond sparker en bil ned  et stup - og dermed tar livet av en skurk uten at det er selvforsvar med i bildet. Roger måtte godsnakkes med av regissør John Glen før han gjorde den. Good call, Glen.

2. On Her Majesty's Secret Service
Så er det stakkars Lazenby, da. Mannen hadde verdens verste rådgivere og nektet å skrive kontrakt for flere Bond-filmer - fordi det kunne sette ham i bås som skuespiller. Hah! Men den ene  han gjorde er god, veldig god. Den beste slutten på noen 007-film.

3. Goldeneye
Pierce  måtte ende som enten James Bond eller Simon Templar, han var påtenkt begge rollene flere ganger opp gjennom årene. Dette er hans første Bond og den er fantastisk underholdende. Humoren er et steg tilbake til Roger Moore-dagene, men Pierce er hakket røffere i stilen. (Roger kunne jo ikke løpe,  stakkar.)

4. The Spy Who Loved Me
Men du trenger heldigvis ikke å løpe når du har en bil som kan kjøre både på veien og under vann!  Dette er et sukkertøy av en underholdningsfilm, med en super tittellåt: Nobody Does It Better. Og Jaws, selvfølgelig.

5. You Only Live Twice
Ingen tvil om at Sean er en strålende Bond, problemet er at de par-tre første filmene - ærlig talt - er ganske kjedelige etter dagens standard. Men det kom seg, Thunderball og You Only Live Twice er de beste Sean-oppdragene. I Diamonds Are Forever datt han litt ut av stilen. You Only Live Twice går av med seieren i forhold til Thunderball pga rollenavnet Kissy Suzuki, et av de beste. (Dog ikke på høyde med Goldfingers Pussy Galore.)

Da TV-serielåtene var gode 6

Dessverre ble Return of The Saint nedlagt etter bare en sesong (1978). Serien ble en suksess, men pengemannen bak - legendariske Lew Grade - ville heller bruke formuen sin på å lage Hollywood-filmer. (Og endte opp med å blakke seg på den underholdende fiaskoen Raise The Titanic. Basert på Clive Cussler romanen.)

Grasrotbauta

Jeg elsker dette. Det er ganske enkelt fantastisk - når man tenker på at det er en litterær figur de sitter der og synger om, hundrevis av mennesker. Ikke mange norske bokhelter får grasrotbautaer som dette. Bare synd at den originale innspillingens høydepunkt mangler: munnspillet. (Det var så nydelig at det må vel ha vært Groven?)

LEST OG LIKT: En amerikansk klassiker

John D. MacDonald (1916 - 1986) var en av de beste og mest produktive pulp-hefte forfatterne fra 1947 og utover 50-tallet. Han skrev i alt over 500 noveller.

Bok-debuten kom i 1950 med The Brasscupcake, og MacDonald viste seg å være svært produktiv i bokform også, det ble nesten 100 romaner. Mest kjent er han for sin krim-serie om Travis McGee: en båtboms og lykkeridder som rotet seg opp i bråk både titt og ofte. Eller som det sto på forsiden av McGee-boken Det Nakne Grønne Øyet:
«Møt Travis McGee . . . en asosial ridder av det tyvende århundre, et evig offer for kvinner i nød - og trangen til å tjene gode penger uten å jobbe for dem . . . »

MANUS: Heltens mytologi

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi.

Heltene som aldri blir trette

På bildet: Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan. 

Forfatter Torgrim Eggen spurte meg en gang - etter at jeg i en frisk debatt hadde kalt Kjell Hallbing en mester - om det virkelig gikk an å kalle en forfatter som hadde skrevet såpass mange dårlige bøker, en mester?
Jeg svarte, forutsigbart nok, at jeg syntes deler av Hallbings enorme produksjon holder svært høy kvalitet og trygt forsvarer bruken av uttrykket mester.

Jeg mener fortsatt det jeg skrev, men skjønte senere at det likevel er feil svar. Her kommer det riktige:

Innen folkelesningen - fra dime-heftene og pulp fiction-årene, og opp til i dag - er det ikke først og fremst bøkene som har definert hvilke forfattere som er "mestere". Det er skikkelsene forfatterne har skapt. 

Hvor norsk er Stein-Oscar?

Hva betyr det egentlig at Nils-Reinhardt Christensen oversatte Stompa "fritt etter Anthony Buckeridge's Jennings"? Hvem er den virkelige pappa'n til Stein-Oscar Magel Paus Andersen?

Hvor norsk er Stompa?

Først litt bakgrunnsinfo:
Anthony Buckeridge (1912 - 2004) var lærer, og han fortalte elevene morsomme historier fra sin egen barndom, som belønning når de hadde oppført seg fint. Barndomsvennen Jennings var ofte sentral i disse historiene.

LEST OG LIKT: Ellery på sitt beste

Hvis du er fan av klassisk krim og har lest bøker av Ellery Queen fra før 1940, er det stor sjanse for at du har avskrevet forfatterens helt - som også heter Ellery Queen - som en sjarmløs logiker og bortskjemt pappagutt, et sted midt i mellom Holmes og Wimsey, men uten deres appell.

Dette er boken som fremfor noen introduserer en ny Queen, langt mer menneskelig og sympatisk enn tidligere, med stor psykologisk innsikt og like opptatt av menneskene i mysteriet som av selve mysteriet.

Calamity Town ble starten på Queens virkelig gullalder - etter min mening - fra ett par og førti til midten av femtitallet.

Handlingen i Calamity Town er lagt til en liten amerikansk by - Wrightsville - under begynnelsen av USAs engasjement i 2. Verdenskrig. Hit kommer forfatteren Ellery fordi han skal skrive en bok fra et lignende småbymiljø. Ved en tilfeldighet får han bo hos byens store og mektig familie, the Wrights.
Han forelsker seg i en av døtrene i familien, samtidig som det blir klart at noen planlegger å drepe den andre datteren. Alle er enige om at denne "noen" er hennes ektemann, og så - nyttårsaften - skjer det vitterlig et mord, og det virker som bare en person kan ha begått det...

Krimintrigen i Calamity Town er fair, dvs at du som leser har en grei sjanse til å løse mysteriet. Men det er ikke mysteriet som er bokens store fortrinn. Jeg hadde størst glede av skildringen av småbylivet og den typisk amerikanske mentaliteten.

Boken er god å lese, lettlest uten å være overfladisk. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt. For de av dere som er glade i gamle filmer: Dette er 80% Frank Capra og 20% Hitchcock.

Mange lister over "Verdens 50/100/osv beste krimbøker" inkluderer Calamity Town, rundt 30. til 40. plass. Og det fortjener den.

Calamity Town av Ellery Queen (psevdonym for Frederic Dannay og Manfred B. Lee), 205 sider, utgitt i 1943.

Når Hardy-guttene banner og sjekker damer

Et av de morsomme trekkene ved store bok- og hefteserier på underholdningsmarkedet, er hvordan de tilpasser seg stadig nye tider, nye generasjoner. Med "store serier" mener jeg egentlig hovedpersonene, som f.eks. Nancy Drew, Nick Carter eller vår egen Knut Gribb.

Eller som dette eksemplet handler om: Hardy-guttene.

De første bøkene om Hardy-guttene ble utgitt i USA i 1927. Det er oversatte og bearbeidede versjoner av disse vi etter hvert fikk lese her i Norge.

Første bok i Norge - Hardy-guttene og skatten i tårnet - kom i 1950. Og i årene som fulgte ble det utgitt opptil 5 bøker i året. Dette er de klassiske historiene om Hardy-guttene, de som både her hjemme og i USA regnes som "Hardy-kanonen".

Men det er blitt utgitt mange flere bokserier om Frank og Joe Hardy. Det aller siste er en tegneserieversjon, sterkt influert av japansk manga. Man har også laget en junior-versjon av serien, der Frank og Joe er 9-10 år og nettopp har flyttet til Bayport. Og man har sendt brødrene på eventyr sammen med Frøken Detektiv, Nancy Drew.

Men den kanskje aller mest fascinerende Hardy-varianten er de såkalte Hardy Boys Casefiles. Dette er nemlig hardkokt Hardy, noe helt annet enn det vi nordmann fikk servert i de klassiske bøkene!

Det aller første som skjer i denne serien er at Joes kjæreste blir drept av terrorister. (Blåst i fillebiter, illustrasjonen på coveret.) Dette er startskuddet for at brødrene går langt røffere til verks enn før. De tar i bruk våpen - noe som aldri skjedde tidligere - de etterforsker mord og spionasje og terrorisme, de banner (!) og de er seriøst interessert i damer.

Nå som kjæresten hans er ute av veien, blir Joe faktisk litt av en kvinnebedårer. (En sjalu og smått uspiselig én.)

Det kom over 120 av disse hardkokte Hardy-bøkene, så man kan trygt si at de slo an. De første ble utgitt i 1987. Bøkene ble markedsført som "life-or-death action", og det levde de stort sett opp til.

En annen Hardy-serie ble utgitt samtidig med hardkokt-bøkene, den såkalte "digest-serien". Der levde Joes kjæreste og alt var normalt, i en pen og pyntelig Hardy-verden...

Og slik vil det nok fortsette i mange tiår ennå. Så lenge det er penger å tjene på Frank og Joe, vil stadig nye generasjoner lesere bli introdusert for sin skreddersydde og moteriktige versjon av brødrene.

Bekymringsverdig? Nei, tvert i mot. Det er når forlaget slutter å melke markedet det er grunn til å bekymre seg. Fordi det betyr at de gir opp gutte-leserne, at de mener det er umulig å tjene penger på kombinasjonen gutter og bøker.

Og det vil være en tragedie.