Marsboeren Lars

Vi nerder snubler av og til over sjelsettende detaljer av typen "tuller du med meg?". Dette er en av dem - superhelten Lars fra Mars. Og han tuller ikke.

Lars er en ekte superhelt. Eller rettere sagt, han var. Bladet hans var av det kortlevde slaget. Det kom to nummer i 1951, et tredje ble annonsert, men dukket ikke opp. Ikke før 36 år senere, da Lars of Mars 3D ble utgitt. Men siden har ingen sett ham. (Det står nummer 10 på forsiden over, men det er trolig en feil. Ingen har klart å spore opp de foregående utgavene.)

Bakgrunnshistorien til Lars var ikke ulik Supermanns. Han kom til jorden fra en fremmed planet og fikk superkrefter her fordi vår atmosfære var annerledes enn den han var vant til.

Det var Det Øverste Rådet på Mars som sendte Lars til oss jordboere. De var dypt bekymret for vår bruk av atomvåpen, og Lars fikk i oppdrag å sørg for at vi ikke bombet oss selv sønder og sammen.

Forsiden - og serien - ble tegnet av svenskættede Allen Gustav Anderson (1908 - 1995). Forlaget var Ziff-Davis. Ingen høydare kvalitetsmessig dette, men det er jo alltids godt å vite, at på Mars heter folk blant annet Lars.

Klassiske klipp 1

1969: Dean Martin dukker opp på Johnny Carsons Tonight Show som overraskelsesgjest. Og som vanlig, ikke helt edru.

Taper mot amazon og kindle

Den amerikanske bokhandelgiganten Barnes & Noble har gitt opp kampen mot amazon.com, og har lagt seg ut for salg. 

Wall Street Journal artikkel her.

Det interessante sett med norske øyne, er at Barnes & Noble i stor grad har hatt samme holdning til den digitale alderen som det norske forlag og bokhandelkjeder har fremvist så langt: Svært nølende, redd for å miste tradisjonell trykt business.

Da Barnes & Noble endelig satset, bl.a. med lesebrettet Nook, ble det for sent og fremdeles litt nølende. De er blitt feid av banen av amazons kindle.

Og nå prøver altså eierne å selge unna. Ikke bare Nook-en og nettsiden, men også de mer enn 700 bokhandlene selskapet eier. 

Vi får håpe norske forlag følger med og lærer.

Bøddelens sammenbrudd

Tegning: Ernst Vevle Olsen

Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.

"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...
Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.
De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."

Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - ALASKA MARSHAL - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?
Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.

Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.

Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - LEGENDEN OM MORGAN KANE - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.
Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:

"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.
I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?
En penn!
En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.
En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.
En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!
En signatur, og du er sosialt død!
Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!
Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!
Og hva så?
Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...

En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!
La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"

Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...

Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.

Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.
Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.

Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.
Det er dessuten lett å trekke paralleller: Legenden om Morgan Kane ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.

Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første Diablito-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.

Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.

Men Kjell Hallbing ville det annerledes.

Topp 5 James Bond-filmer

1. For Your Eyes Only.
Den beste Roger-filmen, et hakk foran the Spy Who Loved Me. Roger spiller tøffere enn vanlig - et bevisst trekk etter lufteturen til verdensrommet i filmen før - og får det til. Carole Bouquet en en ekstra snasen Bond-dame. Sheena Eastons tittellåt deilig 80-talls. Nydelige, greske landskap. Og den omdiskuterte scenen der Bond sparker en bil ned  et stup - og dermed tar livet av en skurk uten at det er selvforsvar med i bildet. Roger måtte godsnakkes med av regissør John Glen før han gjorde den. Good call, Glen.

2. On Her Majesty's Secret Service
Så er det stakkars Lazenby, da. Mannen hadde verdens verste rådgivere og nektet å skrive kontrakt for flere Bond-filmer - fordi det kunne sette ham i bås som skuespiller. Hah! Men den ene  han gjorde er god, veldig god. Den beste slutten på noen 007-film.

3. Goldeneye
Pierce  måtte ende som enten James Bond eller Simon Templar, han var påtenkt begge rollene flere ganger opp gjennom årene. Dette er hans første Bond og den er fantastisk underholdende. Humoren er et steg tilbake til Roger Moore-dagene, men Pierce er hakket røffere i stilen. (Roger kunne jo ikke løpe,  stakkar.)

4. The Spy Who Loved Me
Men du trenger heldigvis ikke å løpe når du har en bil som kan kjøre både på veien og under vann!  Dette er et sukkertøy av en underholdningsfilm, med en super tittellåt: Nobody Does It Better. Og Jaws, selvfølgelig.

5. You Only Live Twice
Ingen tvil om at Sean er en strålende Bond, problemet er at de par-tre første filmene - ærlig talt - er ganske kjedelige etter dagens standard. Men det kom seg, Thunderball og You Only Live Twice er de beste Sean-oppdragene. I Diamonds Are Forever datt han litt ut av stilen. You Only Live Twice går av med seieren i forhold til Thunderball pga rollenavnet Kissy Suzuki, et av de beste. (Dog ikke på høyde med Goldfingers Pussy Galore.)

Da TV-serielåtene var gode 6

Dessverre ble Return of The Saint nedlagt etter bare en sesong (1978). Serien ble en suksess, men pengemannen bak - legendariske Lew Grade - ville heller bruke formuen sin på å lage Hollywood-filmer. (Og endte opp med å blakke seg på den underholdende fiaskoen Raise The Titanic. Basert på Clive Cussler romanen.)

Skrivetips fra en mester

Humoristen P.G. Wodehouse er uten tvil en av de 10-15 forfatterne jeg har lest mest størst glede hittil i livet. Han var en eminent teknikker, og her er utdrag fra et intervju han ga til Gerald Clarke i 1975, der han snakker om hvordan han arbeider og hvilke råd han vil gi til andre skribenter. Intervjuet ble publisert i The Paris Review. Wodehouse var 91. Han døde senere dette året.
Intervjuet er på engelsk. For de av dere som synes det blir anstrengende lesning: Scroll (!) helt til bunns, der er det en norsk avslutning.

INTERVIEWER:

What is your working schedule like these days?

WODEHOUSE:

I still start the day off at seven-thirty. I do my daily dozen exercises, have breakfast, and then go into my study. When I am between books, as I am now, I sit in an armchair and think and make notes. Before I start a book I've usually got four hundred pages of notes. Most of them are almost incoherent. But there's always a moment when you feel you've got a novel started. You can more or less see how it's going to work out. After that it's just a question of detail.