MANUS: Forfatter - manus - forlag

For de av dere som er interesserte i prosessen rundt manus, nærmere bestemt forholdet mellom forfatter og forlag. Her er en kort rapport fra real life:

Jeg sendte mitt manus Den 4. Parallell bok 2: Carrington-katastrofen (sci-fi) til Gyldendal for en måneds tid siden. Forlaget har utgitt bok 1 nå i høst, og vi er blitt enige om at det skal bli fire bøker i alt – dermed var jeg ikke redd for å bli refusert, men jeg hadde en følelse angående enkelte ting i manuset, og var spent på hvilken tilbakemelding jeg ville få.

Den kom en uke etter, min redaktør og en til på forlaget hadde lest, og var enige i sin dom: Spennende og mye bra, men litt for innviklet og voldelig for målgruppen. (Ungdom.) Noe som igjen gjorde hovedpersonene en smule “vage”.

Den tilbakemeldingen stemte godt med det jeg selv hadde følt på, så jeg var aldri i tvil om at de hadde rett. Samme kveld skisserte jeg løsningen i en meil til forlaget: kutte en voldelig bifigur og deler av en parallell handling, fokusere mer på de to hovedpersonenes følelser, samt vitenskapen rundt bokens titteltema: en solstorm. Få mer ro i storyen.

Neste dag fikk jeg til svar at dette hørtes fornuftig ut, og jeg gikk i gang med jobbingen: Stryke, skrive til, tydeliggjøre enkelte passasjer, finne nye og mer indirekte måter å beskrive voldelige situasjoner på. Manuset var i utgangspunktet ca 60 000 ord, det ble til slutt på 56 000. Noe som tilsvarer rundt 270 boksider med den fonten og punktstørrelsen som brukes.

Denne jobbingen ble gjort på kveldstid i løpet av to uker. Det haster, boken skal ut til påske. Jeg sendte den nye versjonen til forlaget søndag kveld, og fikk beskjed i går om at den var lest og nå var alt så meget bedre.

Dermed er storyen i hovedtrekk i orden.

Neste stoppested er manusvasken. Nå skal hver minste detalj pirkes i, og jeg kommer til å få en lang liste med foreslåtte endringer. Alt fra kutt et ord her og der, snu om på den setningen, og skriv om slutten på det kapitlet – til se på den og den dialogen, er dette et logisk hull i historien, osv.

Det aller meste som blir påpekt vil jeg rette på uten å blunke. Erfaring har lært meg at jeg har dyktige hjelpere på forlaget. Når de har innvendinger er det smart å følge med i timen. Men andre ting vil jeg sikkert holde hardt på. Sånn er det bare. Hundre prosent på bølgelengde er man knapt med noen, når det gjelder noe så følelsesladet som et manus midt under fødselen.

Slik er ståa just nu.

Jeg venter på vasken – og mens jeg venter har jeg begynt å jobbe med neste bok i serien. Jeg har temaet for handlingen klart og enkelte løsrevne elementer jeg vil ha med, pluss et par overraskende vrier underveis. Dessuten vet jeg hvilke følelser jeg må fokusere på hos hovedpersonene, hvordan forholdet dem i mellom bør utvikle seg, og omtrent hvor storyen skal lede. Til en cliffhanger som er overgangen til bok 4.

På han igjen.

LEST OG LIKT: Men avdøde var jo reder!

Avdøde ønsket ikke blomster (1960) av Gerd Nyquist er en klassisk norsk krim. En av de første i en bølge "seriøse" krimbøkene her hjemme, glitrende skrevet. (Før 1960 gikk det mye i hefteserier og denslags lumske saker, selv om Riverton/Elvestad slo til med både Jernvognen og andre smågenialiteter mellom stive permer.)

Men poenget er: Avdøde ønsket ikke blomster er nå ute i ny pocketutgave, og selv om mysteriet i dag kanskje ikke er så voldsomt spennende, så oser boken av sjarm. Jeg leste den for første gang i 14-15 års alderen, husket ikke annet enn at jeg den gang syntes den var bra, og ble ikke skuffet når jeg nå leste den om igjen.

Dette var morsomt!

Boken er et klassisk mordmysterie, i fornorsket Agatha Christie-stil. Som sagt: ikke all verdens spennende, kanskje, men løsningen holder, også i dag.

Og som bonus får du et fantastisk tidsbilde. For meg var det det beste nå ved andre gangs lesning. Hvor mye som har forandret seg siden 1960!

For eksempel: Mordofferet i boken er skipsreder, og nettopp det er et hovedpoeng når politiet velger retning for etterforskningen. Det blir sagt at shipping er en så renhårig bransje at motivet må ha noe å gjøre med rederens privatliv, ikke jobben. "Shipping er en hederlig business, vi har ingen fiender." Boken ble med andre ord skrevet lenge før det begynte å ryktes om hemmelige rederformuer i utlandet.

Og rederne er ikke den eneste yrkesgruppen som har sunket en smule i anseelse siden boken ble skrevet i 1959/60. Hovedpersonen er lærer. Ved et tilfelle blir det understreket for ham at han må være presis til et privat møte, og han reagerer da slik: "Det hadde ikke vært nødvendig å be meg være presis. Jeg er presis - har du noen gang hørt om en lærer som kunne være upresis?"

En yrkesgruppe som derimot er blitt oppjustert en smule de siste 48 år, er privatdetektivene. Det forekommer en slik i boken. Han levnes ikke mye ære. Han får kallenavnet Snoken, og om ham sier en politimann følgende: " Jeg vet at det finnes et par små slike snuskefyrer i byen, men denne har jeg ikke hørt om før."

Ellers er boken full av småting det er morsomt å lese om i dag, og tenke at herregud, som tidene forandrer seg. F.eks. om lover og regler: Et sted i boken skrur hovedpersonen på lyset på bilen (lyskasterne, intet mindre), selv om "strengt tatt var det ikke nødvendig i tusmørket."

Og menns mangel på forfengelighet den gang: "Mitt utseende er ikke så lett å beskrive, siden den tid en mann gjerne tilbringer foran speilet er om morgenen, og med ansiktet fullt av såpeskum. Jeg har i hvert fall ikke skjegg."

Men enkelte ting forandrer seg aldri. Som f.eks. at rike menn gjerne omgir seg med unge, vakre kvinner: Rederen hadde "fast bord på Bristol med medbragt marsipanmannekeng..."!

LEST OG LIKT: Ellery på sitt beste

Hvis du er fan av klassisk krim og har lest bøker av Ellery Queen fra før 1940, er det stor sjanse for at du har avskrevet forfatterens helt - som også heter Ellery Queen - som en sjarmløs logiker og bortskjemt pappagutt, et sted midt i mellom Holmes og Wimsey, men uten deres appell.

Dette er boken som fremfor noen introduserer en ny Queen, langt mer menneskelig og sympatisk enn tidligere, med stor psykologisk innsikt og like opptatt av menneskene i mysteriet som av selve mysteriet.

Calamity Town ble starten på Queens virkelig gullalder - etter min mening - fra ett par og førti til midten av femtitallet.

Handlingen i Calamity Town er lagt til en liten amerikansk by - Wrightsville - under begynnelsen av USAs engasjement i 2. Verdenskrig. Hit kommer forfatteren Ellery fordi han skal skrive en bok fra et lignende småbymiljø. Ved en tilfeldighet får han bo hos byens store og mektig familie, the Wrights.
Han forelsker seg i en av døtrene i familien, samtidig som det blir klart at noen planlegger å drepe den andre datteren. Alle er enige om at denne "noen" er hennes ektemann, og så - nyttårsaften - skjer det vitterlig et mord, og det virker som bare en person kan ha begått det...

Krimintrigen i Calamity Town er fair, dvs at du som leser har en grei sjanse til å løse mysteriet. Men det er ikke mysteriet som er bokens store fortrinn. Jeg hadde størst glede av skildringen av småbylivet og den typisk amerikanske mentaliteten.

Boken er god å lese, lettlest uten å være overfladisk. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt. For de av dere som er glade i gamle filmer: Dette er 80% Frank Capra og 20% Hitchcock.

Mange lister over "Verdens 50/100/osv beste krimbøker" inkluderer Calamity Town, rundt 30. til 40. plass. Og det fortjener den.

Calamity Town av Ellery Queen (psevdonym for Frederic Dannay og Manfred B. Lee), 205 sider, utgitt i 1943.

Når Hardy-guttene banner og sjekker damer

Et av de morsomme trekkene ved store bok- og hefteserier på underholdningsmarkedet, er hvordan de tilpasser seg stadig nye tider, nye generasjoner. Med "store serier" mener jeg egentlig hovedpersonene, som f.eks. Nancy Drew, Nick Carter eller vår egen Knut Gribb.

Eller som dette eksemplet handler om: Hardy-guttene.

De første bøkene om Hardy-guttene ble utgitt i USA i 1927. Det er oversatte og bearbeidede versjoner av disse vi etter hvert fikk lese her i Norge.

Første bok i Norge - Hardy-guttene og skatten i tårnet - kom i 1950. Og i årene som fulgte ble det utgitt opptil 5 bøker i året. Dette er de klassiske historiene om Hardy-guttene, de som både her hjemme og i USA regnes som "Hardy-kanonen".

Men det er blitt utgitt mange flere bokserier om Frank og Joe Hardy. Det aller siste er en tegneserieversjon, sterkt influert av japansk manga. Man har også laget en junior-versjon av serien, der Frank og Joe er 9-10 år og nettopp har flyttet til Bayport. Og man har sendt brødrene på eventyr sammen med Frøken Detektiv, Nancy Drew.

Men den kanskje aller mest fascinerende Hardy-varianten er de såkalte Hardy Boys Casefiles. Dette er nemlig hardkokt Hardy, noe helt annet enn det vi nordmann fikk servert i de klassiske bøkene!

Det aller første som skjer i denne serien er at Joes kjæreste blir drept av terrorister. (Blåst i fillebiter, illustrasjonen på coveret.) Dette er startskuddet for at brødrene går langt røffere til verks enn før. De tar i bruk våpen - noe som aldri skjedde tidligere - de etterforsker mord og spionasje og terrorisme, de banner (!) og de er seriøst interessert i damer.

Nå som kjæresten hans er ute av veien, blir Joe faktisk litt av en kvinnebedårer. (En sjalu og smått uspiselig én.)

Det kom over 120 av disse hardkokte Hardy-bøkene, så man kan trygt si at de slo an. De første ble utgitt i 1987. Bøkene ble markedsført som "life-or-death action", og det levde de stort sett opp til.

En annen Hardy-serie ble utgitt samtidig med hardkokt-bøkene, den såkalte "digest-serien". Der levde Joes kjæreste og alt var normalt, i en pen og pyntelig Hardy-verden...

Og slik vil det nok fortsette i mange tiår ennå. Så lenge det er penger å tjene på Frank og Joe, vil stadig nye generasjoner lesere bli introdusert for sin skreddersydde og moteriktige versjon av brødrene.

Bekymringsverdig? Nei, tvert i mot. Det er når forlaget slutter å melke markedet det er grunn til å bekymre seg. Fordi det betyr at de gir opp gutte-leserne, at de mener det er umulig å tjene penger på kombinasjonen gutter og bøker.

Og det vil være en tragedie.