MANUS: Kur mot idetørke?

Mange tror plothjulet er noe Stephen King har funnet på, fordi han skrev om det i en av sine tidlige novellesamlinger. Dessuten høres det ut som en rar greie som en forfatter har drømt sammen.

Og det er det jo også - en rar greie som en forfatter har drømt sammen - bare at en forfatter gjorde det på ordentlig, i det virkelige liv. Han brukte plothjulet aktivt i en lang og suksessrik karriere, og han tok patent på det.

For ham fungerte det så det grein etter.

Edgar Wallace (1875 - 1932) var en ekstremt produktiv forfatter. Han skrev 175 bøker (krim og thrillere) og 24 skuespill. Det er blitt laget mer enn 160 filmer med basis i hans bøker.

Jeg er sikker på at alle som leser dette på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med noe som Wallace har skrevet eller en av karakterene han skapte. I så måte burde det være nok å nevne at det var Wallace som skrev det første King Kong manuset.

Men av og til får selv den mest kreative idetørke, og det ergret Wallace umåtelig. Noe måtte gjøres.

Og det gjorde han!

På 1920-tallet oppfant han, og tok patent på, det han kalte The Edgar Wallace Plot Wheel. Siden tok mange av de svært produktive pulp fiction forfatterne det i bruk. Blant andre Perry Masons far, Earl Stanley Gardner. Han utviklet det også noen hakk videre.

Plothjulet fungerer som et lykkehjul, bare at hjulet ikke stopper på et tall som muligens gir en gevinst - det stopper på en setning, en videre utvikling i plottet ditt.

For eksempel:
Helten møter vakker kvinne.
En biperson blir drept.
Venninnen lyver.
Kjæresten er utro.
C-kjendis poserer naken for å bli B-kjendis.
 

Og så videre. Hva som helst, egentlig. Du tilpasser selvfølgelig hjulet til den typen manus du skriver. Og du kan ha mange forskjellige slags hjul.

Earl Stanley Gardner hadde et hjul han kalte "Hjulet for blindspor som lurer eller forvirrer helten" (bildet). Der sto det blant annet: Klienten skjuler noe. Vitnet lyver. Kidnappet vitne. Forfalsket dokument.

Han hadde et hjul som het "Hjulet for fiendtlige bikarakterer som lager problemer for helten". (Helt sant!) Der hadde han blant annet oppført: Hotelldetektiv. Dum detektiv. Journalist. Sladrekjerring. Mistenksom tjener.

Og selvfølgelig "Hjulet for hvordan helten løser saken": Får skurken til å avsløre seg selv pga grådighet. Planter bevis for å forvirre skurken. Lurer den medskyldige til å tilstå. Lurer skurken til å avsløre hvor han har gjemt bevis.
 

Og mye mer!

Om plothjulet har noe for seg i dag?
 

Njei. Men både Wallace og Gardner skrev altså uhorvelig mange bøker og tjente millioner på millioner.

Så neste gang du - en stakkars fattig skribent - står bom fast i manuset ditt... Om du ikke lager et hjul, så kan du kanskje ha et ferdigtegnet "plot-kart" klart, med mange plotvendinger du synes det er litt stil over.

Så henger du det på veggen og kaster dartpiler.

En vet jo aldri.

Skrivetips fra en mester

Humoristen P.G. Wodehouse er uten tvil en av de 10-15 forfatterne jeg har lest mest størst glede hittil i livet. Han var en eminent teknikker, og her er utdrag fra et intervju han ga til Gerald Clarke i 1975, der han snakker om hvordan han arbeider og hvilke råd han vil gi til andre skribenter. Intervjuet ble publisert i The Paris Review. Wodehouse var 91. Han døde senere dette året.
Intervjuet er på engelsk. For de av dere som synes det blir anstrengende lesning: Scroll (!) helt til bunns, der er det en norsk avslutning.

INTERVIEWER:

What is your working schedule like these days?

WODEHOUSE:

I still start the day off at seven-thirty. I do my daily dozen exercises, have breakfast, and then go into my study. When I am between books, as I am now, I sit in an armchair and think and make notes. Before I start a book I've usually got four hundred pages of notes. Most of them are almost incoherent. But there's always a moment when you feel you've got a novel started. You can more or less see how it's going to work out. After that it's just a question of detail.

MANUS: Heltens mytologi

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi.

MANUS: Mitt manus har tre deler

Når jeg skriver bokmanus jobber jeg alltid i 1 stk. word-dokument.

Dokumentet mitt har tre "deler". Hoveddelen er selvfølgelig selve bokmanuset, ord for ord, avsnitt for avsnitt, så tett opptil slik jeg vil det skal fremstå i den ferdige boken som overhodet mulig. De to andre delene er en ide-del og en disposisjon-del.

I ide-delen skriver jeg alle ideer jeg får angående historien. Jeg lar det ligge helt foran i dokumentet. Øverst på det første arket står boktittelen, så følger en kjapp opplisting av ideer og tanker om hva som skal skje, karakterers motivasjon, setninger som jeg har fått i hodet og som jeg synes høres bra ut, osv.

Alt som faller meg inn blir notert der.

Så kommer selve bokmanuset, historien jeg skriver, scene for scene. Denne delen av dokumentet vokser naturlig nok fort under jobbingen, og blir selvfølgelig den dominerende delen.

MANUS: Forfatter - manus - forlag

For de av dere som er interesserte i prosessen rundt manus, nærmere bestemt forholdet mellom forfatter og forlag. Her er en kort rapport fra real life:

Jeg sendte mitt manus Den 4. Parallell bok 2: Carrington-katastrofen (sci-fi) til Gyldendal for en måneds tid siden. Forlaget har utgitt bok 1 nå i høst, og vi er blitt enige om at det skal bli fire bøker i alt – dermed var jeg ikke redd for å bli refusert, men jeg hadde en følelse angående enkelte ting i manuset, og var spent på hvilken tilbakemelding jeg ville få.

Den kom en uke etter, min redaktør og en til på forlaget hadde lest, og var enige i sin dom: Spennende og mye bra, men litt for innviklet og voldelig for målgruppen. (Ungdom.) Noe som igjen gjorde hovedpersonene en smule “vage”.

Den tilbakemeldingen stemte godt med det jeg selv hadde følt på, så jeg var aldri i tvil om at de hadde rett. Samme kveld skisserte jeg løsningen i en meil til forlaget: kutte en voldelig bifigur og deler av en parallell handling, fokusere mer på de to hovedpersonenes følelser, samt vitenskapen rundt bokens titteltema: en solstorm. Få mer ro i storyen.

Neste dag fikk jeg til svar at dette hørtes fornuftig ut, og jeg gikk i gang med jobbingen: Stryke, skrive til, tydeliggjøre enkelte passasjer, finne nye og mer indirekte måter å beskrive voldelige situasjoner på. Manuset var i utgangspunktet ca 60 000 ord, det ble til slutt på 56 000. Noe som tilsvarer rundt 270 boksider med den fonten og punktstørrelsen som brukes.

Denne jobbingen ble gjort på kveldstid i løpet av to uker. Det haster, boken skal ut til påske. Jeg sendte den nye versjonen til forlaget søndag kveld, og fikk beskjed i går om at den var lest og nå var alt så meget bedre.

Dermed er storyen i hovedtrekk i orden.

Neste stoppested er manusvasken. Nå skal hver minste detalj pirkes i, og jeg kommer til å få en lang liste med foreslåtte endringer. Alt fra kutt et ord her og der, snu om på den setningen, og skriv om slutten på det kapitlet – til se på den og den dialogen, er dette et logisk hull i historien, osv.

Det aller meste som blir påpekt vil jeg rette på uten å blunke. Erfaring har lært meg at jeg har dyktige hjelpere på forlaget. Når de har innvendinger er det smart å følge med i timen. Men andre ting vil jeg sikkert holde hardt på. Sånn er det bare. Hundre prosent på bølgelengde er man knapt med noen, når det gjelder noe så følelsesladet som et manus midt under fødselen.

Slik er ståa just nu.

Jeg venter på vasken – og mens jeg venter har jeg begynt å jobbe med neste bok i serien. Jeg har temaet for handlingen klart og enkelte løsrevne elementer jeg vil ha med, pluss et par overraskende vrier underveis. Dessuten vet jeg hvilke følelser jeg må fokusere på hos hovedpersonene, hvordan forholdet dem i mellom bør utvikle seg, og omtrent hvor storyen skal lede. Til en cliffhanger som er overgangen til bok 4.

På han igjen.

MANUS: King- eller Koontz-metoden?

Stephen King skriver først det som må kunne kalles et intuitivt førsteutkast til romanen - han lar det "bare" flomme ned på papiret / skjermen - og tar seg så god tid med andreutkastet: skriver om og kutter mye og forandrer hele handlingsstrukturer, om nødvendig.

Hans grøsserkollega Dean Koontz jobber stikk motsatt. Han foretrekker å jobbe med hver enkelt side til han er ferdig. Det betyr at han av og til skriver om en side 30-40 ganger, før han går videre i manuset. Og når han først sier seg ferdig med en side, da er han virkelig ferdig.

Grunnen?

Han sier: "I don't write a quick draft and then revise. Instead, I write 30 or 40 drafts of each page before moving to the next. When they hear this, other writers ask me how I keep my excitement about the story when I'm taking so long to move through a scene. I take tremendous joy in the use of language. That's as exciting to me as a plot development or the quirky edge a character may acquire. If all you're excited about are twists and turns of the suspense plot, you're not opening yourself to the full joy of writing. Besides, when writing a quick draft, it's the rare writer who goes back and polishes to the degree that he or she ought to do."

Hva som er "riktig"? Ingen av delene - og begge. Det som funker for King er riktig for ham. Det som funker for Koontz er riktig for ham.

Selv er jeg nærmere Koontz enn King. Jeg jobber med en scene til jeg er ferdig med den. Går sjelden tilbake og retter, med mindre noe "uventet" dukker opp og gir meg kronologi-problemer.

Men scenene jeg jobber med trenger ikke være i riktig rekkefølge, jeg kan godt hoppe frem og tilbake i manuset. Det er en arbeidsmåte som krever godt overblikk over stoffet, men som gir en stor belønning: Du kan velge scene å skrive ut fra dagsform. (Det er ikke alle dager som passer like godt til å skrive en heftig kjærlighetsscene...)

Antagelig er det like mange varianter av disse arbeidsmetodene som det er forfattere. Hver jobber på sin måte.
En nybegynner må selv finne frem til det som er riktig for ham/henne, hva som funker best - ikke bare for manuset, men også for vedkommendes personlighet, lynne og livssituasjon.

Og når man har funnet en arbeidsmetode man synes er perfekt, kan det hende det dukker opp en manus som nekter å la seg skrive på den måten. Da er det bare å telle høyt til 10 (eller 1000) - og legge om stilen slik manuset dikterer...