En novelle fra ukebladenes barndom

1920 og -30 tallet førte med seg en særegen type kriminal-noveller i bladene her hjemme. De var fulle av sjarm og humor, som oftest med handlingen lagt til overklassemiljø på eksotiske steder, og sjelden særlig blodige.

Det hadde sin naturlige grunn at det florerte med slike historier i Norge: Novelleredaksjonene hadde dårlig råd. Norskprodusert stoff kostet mye penger, så de abonnerte på utenlandske blader og stjal som ravner. De klippet ganske enkelt ut noveller de likte, og sendte dem til oversetting. De ble så satt på trykk med bare små forandringer i person- og stedsnavn.

Her er en slik novelle. Den sto - usignert - på trykk i det 14. daglige novellebladet Det Blå Magasin i 1926. Og den er etter min mening bedre enn det meste som serveres i ukebladene i dag. Novellen er velskrevet og morsom – med en god vri til slutt.

(tittel)
KHABALA-DIAMANTEN

(brødtekst)
Annenstyrmannen og telegrafisten ombord på Saxon Castle lente seg over relingen på broen og så på livet nede på kaien.
Den store linjedamperen tok inn last og passasjerer i Cape Town. Posttoget fra Johannesburg var nettopp kommet og bryggen var full av folk. De store heisekranene hadde det travelt med kasser og kofferter, om en halv time skulle båten gå.
– Se på henne, sa annenstyrmannen og nikket med hodet mot en en ung kvinne som trippet oppover landgangen.
– Jeg vedder på at hun kommer til å lage bølger før vi kommer ut i rom sjø.
– Kjenner du henne? spurte Gnisten.
– Nei, det gjør jeg ikke, men jeg skjønner da såpass. Slikt oppsyn og slik figur da, gutt!
Den vakre kvinnen gikk om bord sammen med en liten gutt. På passasjerlisten sto de oppført som fru J. Waynne med barn.
Og Judy Waynne var virkelig et syn for guder.
Hun hadde velpleiet kastanjebrunt hår, store fiolblå øyne som på kommando kunne uttrykke en hver menneskelig følelse – stor, følsom munn og en stemme som fikk en til å tenke på en blomsterduftmettet hage en sommerkveld.
Når hun spaserte opp og ned på promenadedekket, var alles blikk vendt mot henne. Det var ikke et mannfolk ombord som ikke ville risikert ekteskapelig og finansiell ruin for å oppnå hennes gunst.
Hun var vidunderlig.
Når det gjaldt gutten hennes var det verre.
Han var døpt Vivian Anthoni Perceval, og akkurat slik så han ut. Han var ti år gammel, og av grunner som hun selv best kjente, kledte Judy ham i grønn fløyel med kniplingskrave.
Alle passasjerende og hele mannskapet syntes han var en motbydelig liten apekatt, men moren kalte ham Elskling.
De følelsene man næret for Elsklingen var helt berettiget, for han hadde sterkt utpregede meninger og forsømte ikke en eneste anledning til å utbasunere dem for alle som var i nærheten.
– Men mamma, jeg vil ...
Hans yndlingsbeskjeftigelse var å lure seg rundt i korridorene og lytte ved lugardørene.
Resultatet ble gjerne servert ved måltidene i spisesalen:
– Mamma, se på den tykke damen der, - og så pekte han – Hun har tennene sine i et vannglass. Åffer har hun det?
Eller: – Mamma, er kaptein Flash og fru White gift?
– Nei da, Elskling!
– Men hva gjør han for noe i hennes lugar da . . . ?
Han løftet innmaten ut av dekkstolene og brølte av latter når noen satte seg og deiset rett i gulvet.
Han mente også at iskrem var noe man puttet i lommen til eldre herrer. Noen ganger satt han stille og nedtrykt i et hjørne med nedslåtte øyne og sur munn. Da var han aller farligst, for da satt han og spekulerte ut nye triks.
Folk gjorde klokt i å ta en omvei for å unngå ham.

Hadde han hatt en alminnelig mor, ville han fått seg en skikkelig omgang. Men han visste at veien til en vakker kvinnes gunst går gjennom hennes barn, og han benyttet seg av den kunnskapen.
Alle ville stå på god fot med Elsklingen – for så å komme på god fot med hans nydelige mor . . .
Han blomstret og ble tykk og fet av alle godsakene fra sjokoladekiosken. Hans mest spandable beskytter var sir Benjamin Oxley - Diamantkongen fra Kimberley - en tykk, nærsynt mann med jernhardt ansikt, en mann med et liv som aldri hadde gitt ham plass for noe annet enn forretninger.
Det var en offentlig hemmelighet at han reiste hjem til England med den berømte Khabala-diamanten, som nylig var blitt funnet i en av gruvene hans. Den var en verdenssensasjon.
Verdien ble anslått til tre hundre tusen.
Mange hadde forsøkt å overtale ham til å vise frem skatten sin. Men han sa blankt nei.
Det kunne jo hende noe - og det ville han ikke risikere.
Så Khabala-diamanten lå vel forvart i purserens jernskap.

Den dagen de passerte ekvator hadde sir Benjamin fødselsdag. Han spanderte champagne i øst og vest, og nøt å være midtpunkt.
Etterpå satt han på dekk sammen med vakre Judy Waynne. En underlig følelse som han hittil aldri hadde kjent, betok ham, og han rørte forsiktig ved hånden hennes.
– Elskling! kurret Judy.
– Elskede, hvisket millionæren.
– Jeg ropte bare på gutten min, jeg, sa Judy frekt og snudde seg til den lille djevelungen hun hadde satt til verden.
– Elskling, har du ikke noe annet å gjøre enn å henge her?
– Nei, sa Elsklingen sint.
– Tøys og tull, skatten min.
– Det er ikke tull. Jeg vil ha frukt!
– Men du har jo nettopp spist frukt, gutten min.
– Jeg vil ha mer! Nå trampet han med bena.
– Men . . .
– Frukt er sunt for barn, sa millionæren Benjamin ivrig. – Hør her, Percival, kan du ikke be stuerten om litt frukt?
– Han vil ikke gi meg noe!
– Hvorfor ikke?
– Fordi han er et gjerrig svin!
– Elskling!
– Han er det, og jeg vil ha plommer!
Om et lite øyeblikk ville han sette i gang å skrike.
– Jeg skal si deg noe, sa sir Benjamin, som ikke likte frukt i det hele tatt. – Du kan si at jeg skal ha litt, hva sier du til det?
– Hmmm! sa Elsklingen, som om han motvillig gjorde sir Benjamin en tjeneste, og ruslet av gårde.
– Jeg håper du ikke trodde det var deg jeg kalte Elsklingen, sa Judy, kledelig forvirret, etter at gutten var forsvunnet.
– Jeg skulle ønske det var det!
– Mener du det?
– Om jeg gjør, Judy!
Pause.
– Elsklingen, hvisket Judy og lente seg mot ham med skinnende øyne og halvåpen munn.
– Elskling, hvisket den eldre mannen med hjertet dunkende langt oppe i halsen.. Han følte seg som en stor tosk, for han var på fremmed grunn.
Det visste Judy.
Og hun visste også at hun måtte hjelpe ham videre på gli.
– Elsker du meg virkelig? sukket Judy og betraktet de karmosinrøde neglene sine.
– Hva . . . ?
– Du mener det du sier, ikke sant? Du vil vel ikke knuse hjertet mitt med en gang?
– Selvfølgelig mener jeg det!
Da sa Judy tankefullt: – Jeg undres om jeg kan tro deg?
– Hvordan skal jeg bevise det, ditt nydelige lille sjarmtroll?
– Ved å gjøre noe som du aldri, aldri før har gjort for noen annen i hele vide verden. Men hva . . . ?
Hun smilte opp i ansiktet hans, og han var ikke den første som var blitt svimmel av det smilet.
– Nå vet jeg det! ropte hun og klappet i hendene.
– Hva da? sa sir Benjamin.
– Du kan vise meg Khabala-diamanten!
– Men kjære lille venn . . .
– Jo, du kan, du kan!
Og hun for opp av stolen og slo begge armene om halsen på ham og trykket et kyss på den skallete issen.
– Hvis jeg gjør det, Judy, så må du aldri fortelle det til noen.
– Aldri, aldri, aldri.
– Og så skal du være snill mot meg, Judy?
– Elskling, kurret hun.
– Her er jeg! sa ungen og kom traskende mot henne sur og gretten med lommene fulle av plommer.
Sir Benjamin ilte ned i lugaren sin.

Judy tok en bok, mens Elsklingen lente seg mot ventilatoren og spyttet plommesteiner i vannet.
Så kom sir Benjamin tilbake med et lite skinnetui i hånden. Varsomt og hemmelighetsfullt lukket han det opp for Judys undrende blikk.
– Å, noe så vidunderlig. Er den ikke vakker! ropte hun.
Og det var den også; en diamant til trehundre tusen kroner bør være det.
– La meg få ta på den. La meg holde den, Benji, bad hun.
Det var dette med Benji som tok knekken på ham.
Han hadde aldri vært Benji for noen før.
I London City var han bare den rike og mektige diamantkongen som det sto respekt av lang vei.
Tenk om de fikk greie på dette med Benji - sir Benjamin frøs ved tanken.
Men hånden hennes kjærtegnet hans.
– Vær så snill! tigget hun og gikk en oktav lenger ned.
Så lot han henne få den.
Og han sa ikke annet enn det som sant var, da han sa at stenen så enda mer fullkommen ut mellom hennes fullkomne fingre.
Og hun mumlet: – Elskling.

Mamma, jeg vil også se, skrek Elsklingen og kastet rasende en plommesten overbord og satte i å hyle.
– Å, la ham få lov. Bare en eneste gang, ba moren pent.
– Nei!
– Men det kan da ikke gjøre noe! Jeg trodde . . .
Øynene hennes stod plutselig fulle av tårer. – Jeg trodde du var glad i meg, jeg. Benji.
– Jeg vil se på diamanten, skrek Elsklingen. – Hvorfor kan ikke jeg se på den fillediamanten? Du er slem, er du, slem, slem, slem! Og jeg skal si til alle mennesker at du har kysset mamma’n min. Jeg skal si at . . .
– Her, for himmelens skyld, ta den fordømte stenen, gispet sir Benjamin og holdt den frem til ham.
– Nei, nå vil jeg ikke se på den - du er slem! skrek Elsklingen.
Og før noen kunne få stanset ham, grep han diamanten og kastet den over bord . . .
Forsøk å sette Dem inn i denne mannens følelser.
Han ser nå tre hundre tusen kroner bli kastet ut på hundre og åtti favners dyp fra en damper med nitten knops fart på det sydlige Atlanterhav.
Og så er det visst best å trekke et slør over det som nå fulgte.
Det er nok å si at sir Benjamin brukte mange og særdeles velvalgte ord om Elsklingen, som han i sitt hjerte helst hadde kastet til havs etter diamanten.
Judy fikk et hysterisk anfall og kalte hele båten til vitne på at denne mannen var en skurk, en grobian og en – skitten pengepuger som forsøkte å lokke meg med den skrekkelige diamanten sin - som naturligvis bare var en etterligning likevel!
Og hun la til at han sikkert pleide å gjøre slike ting med vakre og ubeskyttede unge kvinner.
Og siden menneskenaturen nå engang er som den er, så var det hun som fikk all sympatien.
Men det er vel verdt å berette hva som foregikk i Judys lugar senere på kvelden:
Judy kom inn og låste døren.
Elsklingen lå i køyen og tygget på noe sukkertøy.
– Nå? spurte Judy ivrig.
– OK, mamma! lo han – og tok diamanten opp av lommen.
– Flinke, lille Elsklingen min, kurret Judy. – Jeg kunne ikke ha byttet om diamanten med plommestenen så smart selv.
– Nei, det tror ikke jeg du kunne heller, svarte prakteksemplaret og rullet seg over på siden for å sove.

SLUTT