Tegning: Ernst Vevle Olsen
Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.
"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...
Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.
De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."
Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - ALASKA MARSHAL - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?
Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.
Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.
Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - LEGENDEN OM MORGAN KANE - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.
Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:
"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.
I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?
En penn!
En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.
En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.
En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!
En signatur, og du er sosialt død!
Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!
Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!
Og hva så?
Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...
En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!
La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"
Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...
Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.
Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.
Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.
Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.
Det er dessuten lett å trekke paralleller: Legenden om Morgan Kane ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.
Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første Diablito-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.
Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.
Men Kjell Hallbing ville det annerledes.
