Heltene som aldri blir trette

På bildet: Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan. 

Forfatter Torgrim Eggen spurte meg en gang - etter at jeg i en frisk debatt hadde kalt Kjell Hallbing en mester - om det virkelig gikk an å kalle en forfatter som hadde skrevet såpass mange dårlige bøker, en mester?
Jeg svarte, forutsigbart nok, at jeg syntes deler av Hallbings enorme produksjon holder svært høy kvalitet og trygt forsvarer bruken av uttrykket mester.

Jeg mener fortsatt det jeg skrev, men skjønte senere at det likevel er feil svar. Her kommer det riktige:

Innen folkelesningen - fra dime-heftene og pulp fiction-årene, og opp til i dag - er det ikke først og fremst bøkene som har definert hvilke forfattere som er "mestere". Det er skikkelsene forfatterne har skapt. 
Tenk på Edgar Rice Burroughs og Tarzan.
Arthur Conan Doyle og Sherlock Holmes.
Leslie Charteris og The Saint.
Ian Fleming og James Bond.
Hallbing og Kane.
Stratemeyer Syndikatet og Nancy Drew / Hardy-guttene
Og mange flere. Krimentusiastene vil kanskje trekke frem Chandler og Marlowe, Hammett og Spade. (Eller for den saks skyld: Mankell og Wallander. Sjöwall/Wahlöö og Beck.)


Min favoritt-Wallander: Rolf Lassgård.

Alle disse skikkelsene har vist seg å bli mer levekraftige enn historiene de først ble presentert i. De er blitt symboler, begreper. Alle har hørt om James Bond, men hvor mange har faktisk lest bøkene? De fleste som går og ser en Bond-film i dag vet ikke at det finnes bøker om ham.

Jada, sier kanskje mange, men dette er for det meste film- og TV-skikkelser, klart de har vokst til å bli noe "stort" da.

Men hvorfor er de blitt film- og TV-skikkelser? Hvorfor fascinerer de fortsatt så mye at noen tørr å satse millioner på å lage filmer om dem? Hvorfor er de blitt langvarige suksesser i et annet medium?

Ta The Saint, Helgenen:
Bøkene om Simon Templar er i dag sterkt preget av tidens tann. De er stappfulle av adjektiver i den riktig gamle stilen, og Charteris hadde en hang til lange taler. Bøkene er på grensen til det uleselige. Med mindre du, som jeg, er spesielt interessert - eller har forholdsvis sær humor.

Likevel utvikles det nå en ny TV-serie om Templar i USA. En back to basic-sak, i alle fall sammenlignet med den ikke særlig heldige Kilmer-filmen fra 1997.

Det er blitt laget flere TV-serier om The Saint tidligere. Mest kjent er selvfølgelig Roger Moores tolkning på 1960-tallet, men jeg er svak for Ian Ogilvy-utgaven også (1979). De andre TV-variantene - blant annet en 6 episoders serie med Simon Dutton (1989) - har jeg ikke sett.

De første kinofilmene om Templar kom på 1930-tallet i USA, og ble store suksesser. Det ble også laget over hundre radiohørespill om ham fra 1947 til -51. I tillegg kommer tegneseriene: avisstriper i England og USA, eget blad med spesialtegnede historier i Norge og Sverige. Med manus godkjent av Charteris selv.

Her er det med andre ord snakk om en helt som har erobret ALLE media, og det har vært satset stort på ham i en eller annen sammenheng hvert eneste tiår etter han ble unnfanget. Men hvorfor? Hvorfor er Simon Templar fortsatt i vinden? 80 år etter at den første boken? (Meet - The Tiger!, 1928.)


Charteris og Moore.

Jeg tror det er fordi selve karakteren - navet i Leslie Charteris sitt skaperverk - har varig verdi. Templar er en eventyrer. En rettferdig mann, men også en tyv. Han redder gjerne jomfruer i nød, men som oftest fordi han ser en gevinst i det for seg selv.

Templar er ganske enkelt annerledes, en kompleks og fascinerende helteskikkelse. TV-serien med Roger Moore er en underholdende sak, men en renvasking og forenkling av Templar som Charteris ofte protesterte mot.
I følge ryktene blir den kommende TV-serien slik Charteris alltid presiserte: Helgenen er ingen amatørdetektiv. Han er en tyv og en livsfarlig eventyrer!

Fleming, Charteris, Conan Doyle, Burroughs - og, ja, Hallbing:
De skapte helteskikkelser - fra Simon Templar til Morgan Kane - som er unike og som lever videre som begreper. De skapte noe varig, ikke nødvendigvis i litteraturhistoriebøkene, men i folks bevissthet. Og det er etter mitt skjønn ekte mesterstykker.

Anbefalt lesning:
The Saint, av Burl Barer. A Complete History in Print, Radio, Film and Television, 1928 - 1992.