Den norske pocketboka 60 år

Den norske pocketboka fylte 60 år i 2009 - og jeg starter en forsinket feiring. Aller først: Her er historien om pocketbøkenes forløper, de amerikanske pulp fiction heftene, der både forfattere og covertegnere gikk i lære, før de tok med seg håndverket og skapte 1940-tallets amerikanske pocket-eksplosjon.

HISTORIEN OM pulp fiction begynte «offisielt» i 1882, da Frank A. Munsey startet det som etterhvert ble et av genrens mest suksessrike hefter; The Golden Argosy.

Men tradisjonen som pulp heftene tilhørte, hadde allerede eksistert i mange ti-år. På 1830-tallet kom de første billige, masseproduserte novelle-bladene på markedet, de såkalte Story Weeklies.

Dette var vel egentlig mer syltynne (4 sider) aviser enn blader, og de stjal for det meste novellene fra engelske magasiner.

Snart ble det ganske mange Story Weeklies, og de endte stadig opp med å stjele de samme historiene! Dermed ble de etterhvert nødt til å skaffe seg nyskrevet materiale istedet.

De satset på enkle, folkelig noveller. Fysisk handling ble prioritert foran følelser og tanker. Her skulle det skje noe hele tiden. En weekly hadde catch-line’en Sensasjonelle historier helt uten filosofi!

Rundt 1860 dukket the dime novels opp på markedet; billige bøker i hefteform. Ofte hadde historiene tidligere vært trykket som føljetonger i weekly’ene.

Det var i en dime novel verdens første detektiv-helt dukket opp. Nick Carter slo Sherlock Holmes til trykkpressene med et år. (Og du finner ham fortsatt i bokhylla hos Narvesen!)

Dime novel’en Nick Carter Stories ble forøvrig gjort om til pulp heftet Detective Story Magazine i 1915. Flere andre dime novels gjorde lignende forandringer.

THE GOLDEN ARGOSY kom som nevnt i salg i 1882, men først som en ganske så vanlig weekly, rettet mot barn og ungdom.

Det gikk ikke særlig bra. Økonomien skrantet, og mannen bak prosjektet, Frank Munsey, lette etter måter å spare penger, samt å få opp salget på.

Han forkortet navnet - til Argosy - la på sidetallet, kuttet ut alle illustrasjonene og begynte å trykke på det billigste papiret som fantes, såkalt pulp.

Filosofien var enkel: Så lenge det er masse spennende lesestoff, kan heftet godt se ille ut!

I 1905 fulgte Munsey opp med enda et pulp hefte, All Story, også det en suksess.

Dermed var det gjort. Andre forleggere så hva som var på gang og startet sine egne varianter av Munsey’s hefter: The Popular Magazine, Top Notch, Short Stories, Adventure.

Pulp fiction var brått blitt dominerende på billig-markedet.

EN RIVENDE UTVIKLING fulgte: Pulp’ene ble spesialisert. Fra å være hefter med alle mulige typer noveller, ble de nå kilt inn i mindre nisjer.

Noen konsentrerte seg om krim, andre om western. Noen om kjærlighet for kvinner, andre om sexy spenning for menn. Det var egne blader om krig, sport, horror, flyvere og ikke minst science fiction.

Det dukket opp titler som Ranch Romances, Railroad Man’s Magazine (!), Foreign Legion, Popular Engineering Stories, New York Stories, Civil War Stories, Wall Street Stories.

Sistnevnte ble forøvrig et offer for bad timing. Det ble brått liten interesse for noveller om børshaier, da krakket kom bare kort tid etter lanseringen.

Men mest spennende av alt: Helte-pulp’ene kom!

Dette var hefter der det kun ble trykket historier om en spesiell helt, svært likt Detektiv Magasinet slik det var i dagene før den egenrådige Rotta feide Gribb til side.

The Shadow og Doc Savage er blitt stående som de mest kjente helte-pulpene, men det fantes mange, mange flere:

Bill Barnes Air Adventurer, The Spider (som ikke hadde noe med vår tegnede venn Spider-man å gjøre), Nick Carter Magazine (Carter har flere liv enn hvilken som helst katt!), Operator 5, Doctor Death, Captain Satan (med undertittelen The King of Adventure), G-8 And His Battle Aces, The Skipper, The Phantom Detective - for å nevne noen få.

HVEM SKREV så disse historiene? Vel, det trengtes enorme mengder stoff. Noe av det som ble trykket var svært dårlig, mens andre ting var meget bra.

Forfatterenes nivå varierte fra det elendige til det glitrende. Mange skribenter startet sine karrierer under pseudonym i pulp’ene, for siden å oppnå stor annerkjennelse i mer «respektable» publikasjoner.

Det mest kjente - og mest solgte - rene pulp-forfatteren, er nok pappa’n til Tarzan; Edgar Rice Burroughs. Han ble mangemillionær og verdensberømt på grunn av 24 lange historier om Apenes Konge og sine mange sci-fi historier fra Mars og Venus.

Kvaliteten på det han skrev varierte enormt, og han kokte ikke alltid sammen noen klar intrige og eller et logisk handlingsforløp. Derimot fikk han ting til å skje! Det var nesten en cliff-hanger på hver side, Burroughs’ fantasi syntes å være enorm.

Men selv om Tarzan og hans opphav satt godt på pulp-tronen, var det mange andre svært dyktige skribenter i hovedfeltet rett bak:

Zane Grey, Max Brand (både western og Dr. Kildare), Earl Stanley Gardner (med advokaten Ken Corning, en klar Perry Mason forløper), Ron Hubbard (som senere ble konge på et annet felt: Scientologi), Raymond Chandler, Dashiell Hammett (The Glass Key f.eks. sto først på trykk i pulp’en Black Mask), Robert Bloch (kanskje mest kjent for boka som grøsseren Psycho bygger på, men også en utrolig dyktig novelle-skribent), Isaac Asimov, John D. MacDonald (han med Travis McGee), og Arthur C. Clarke (mannen som skrev 2001 - A Space Odyssey). Og da har vi hoppet over folk som f.eks. Cornell Woolrich, Louis L’Amour og H.P. Lovecraft!

ALLE SOM «VAR NOE» innen den kjappe og spennende fortellingens kunst, skrev for pulp’ene. Mange av disse tildels geniale skribentene ville neppe klart å overleve som forfattere, hvis de ikke hadde hatt pulp’ene som arbeidsgivere.

Så selv om papiret var dårlig, de fargerike omslagene til tider parodisk spekulative, og historiene ofte var hakket ned i rasende fart; vi har uendelig mye å takke pulp fiction for!