Dop-bøkene fra 1950-tallet

Trendene innen populærlitteraturen speiler ofte sin samtid. Det er gjerne et karikert speilbilde, men det er likevel både lærerikt og underholdende å se på det.

De amerikanske pocketbøkene fra 1950-tallet har en undergenre som vi kan kalle "dop-bøker". Det kan virke som USA på det tidspunktet var livredd to ting: 1. Kommunister, selvfølgelig. Og 2: Selvstendige kvinner som hadde sex med hvem de ville og som attpåtil dopet seg. ("Man or woman, sister or brother: her lust knew no bounds!")

Sex-en var for øvrig en følge av dopet. Alle som dopet seg hadde vill sex med alle andre som dopet seg. Og før eller senere tok de livet av noen, hele gjengen.

I pocketbøkene var det alltid den syndige kvinnen som lurte mannfolka utpå. Et typiske scenario var at småbyens falne kvinne røyket dop og lokket til seg godt gifte menn - som egentlig var greie karer, men som etter å ha smakt på hennes kropp og marihuana gikk fullstendig amokkkk! og drepte minste tre uskyldige førskolelærerinner.



Bøkene hadde så å si aldri det minste drag av realisme. Det er i dag tydelig at forfatterne ikke hadde særlig peiling på virkningene av f.eks. marihuana.

Boken over ble skrevet av legendariske Cornell Woolrich under pseudonymet William Irish. Woolrich var en ypperlig crime noir-skribent, en av de beste, men han kan umulig ha visst særlig mye om dopmiljøet i en småby på 1950-tallet. Han tilbragte hele tiåret på diverse hotell i New York, store deler av tiden på samme rom som sin mor.
Han var alkoholiker, og kunne slikt sett nok om rus, men han var ikke godt oppdatert på hva 1950-tallets unge mennesker foretok seg. (Født i 1903.)

På 1960-tallet ble dopbøkene adskillig hardere når det gjaldt presentasjonen av både narkotika og sex. Fra marihuana til LSD... Se coveret under, fra 1968.
Den naive uskylden fra 50-tallet forsvant, og ble erstattet med godtfolks tittermentalitet og trang til å mistenkeliggjøre (og kåte seg opp på) flower power-livet.