Novelle fra en død sjanger

Dette er en novelle jeg skrev for 10-11 år siden, da jeg var hobby-redaktør for bladet WESTERN. Jeg synes den er vellykket ut fra et rent sjanger-standpunkt, selv om jeg ville gjort enkelte ting annerledes hvis jeg hadde skrevet den i dag. (Sånn er det jo alltid.)

Novellen er en påminnelse om hvor mye tidene forandrer seg - og hvor fort de gjør det. For 35 år siden var denne typen lesestoff dominerende på pocketbokmarkedet i Norge. Det ble solgt hundretusenvis av westernbøker hvert år, og forfattere som Chisholm og Edson var kjente blant svært mange menn. Og Kjell Hallbing var den største, selvfølgelig.

I dag selges det få westernbøker, men det ser ut til å være en svak, positiv salgsutvikling.


(tittel)
DJEVELEN FRA ANTIETAM

(ingress)
Han var et spøkelse fra fortiden. En av dem samfunnet helst så ikke hadde overlevd Borgerkrigen. Navnet han hadde gitt seg selv var Lone Grey. Legenden - den de grøsset av rundt bålene om kvelden - var kalt Djevelen fra Antietam.


(brødtekst)
DE VENTET på ham. Hver natt, lenger inn i mørket enn han ønsket å gå; minnene.
De trakk ham med - han så likene brenne ved Pittsburg Landing. Han kjente kropper rykke under seg ved Antietam, lukten av varmt blod i gresset, mens McClellan's styrker veltet frem igjen og igjen.
Og ofte, i morgentimene, så han inn i Quantrill's øyne mens solen steg over Lawrence.
- Med oss eller mot oss, Grey?
450 menn sto i åsene rundt byen. Blant dem var Bloody Bill Anderson, de fire Younger-brødrene og Frank og Jesse James. Quantrill bar likvidasjonslisten i brystlommen.
Morgentåken løste seg langsomt opp. Det var regn i luften. Det dampet av hestene.
- Med oss eller mot oss?
182 menn døde den dagen. 20 ubevæpnede rekrutter, resten sivilister. Slaktet tok tre timer.
Han våknet alltid av de første skrikene fra jordene.

DE SÅ STØVET på sletten den formiddagen. Det var midt i uken, og lenge til lønningsdag på ranchene rundt. Dessuten kom han fra øst.
- Tipper'n drar rett gjennom. Til Caldwell.
- Eller Wichita, sa Jim Landers.
Old Man Hays spyttet brunt og klødde seg i skjegget. - Hva fan skal vel folk i Wichita? Caldwell, og så Dodge.
- Hva er gærn't med Wichita?
- Harr'u vært i der?
- I Wichita?
- Ja.
- Neei. Har vel ikke det.
- Der serr'u. Hva fan skal folk i Wichita.
De gikk inn i skyggen igjen. Det sto to pinnestoler i portåpningen.
En løsreven tornebusk spant forbi. Buscadero'en forsvant med vinden, mot rytteren på sletten.
Sanders harket og spyttet. - Helvetes støv.
- Ja.
- Du har vel noe å drikke her? Sanders nikket innover leiestallen.
- Ja, gliste Old Man Hays.
- Vel . . . byr du på eller?
- Ha'kke så mye.
- To fingre, Hays. To lusne fingre.
Old Man trakk på skuldrene. - Greit.
Han haltet ned til kassebordet innerst i stallen, tok av lokket og trakk frem en flaske bourboun. Fire tinnkrus hang på spikre nedover bjelken ved siden av.
Han målte opp to fingerbredder. Han klikket med tungen. Det var vanskelig å måle, kruset var ikke gjennomsiktig.
- Får jeg noe eller? klagde Sanders i portåpningen.
- Ja ja.
Old Man mønstret kruset.
Litt for mye.
Han tok en slurk og myste på det igjen.
Passe.
Han haltet opp mot Sanders. - Fan som du maser.
- Er det der to fingre?
- 'kjeft, Jim.
Jim Sanders lo. - Jeg sverger, Hays, du blir pinadø mer grinete for hver dag som går.
Old Man trakk på skuldrene. - Det er kneet. Verker som helvete når det blåser.
En halv time senere var rytteren bare noe få kilometre unna. Det var en høy kar. Han satt rak som en påle i salen.
Old Man begynte å riste på hodet og mumle for seg selv. Han spyttet ofte.
- Err'u sjuk? Sanders glante på ham.
- Nei nei.
- Åffer driver du på sånn da?
Old Man spyttet igjen. Øynene glapp ikke fra rytteren der ute. - Driver på . . . ?
- Som du er fallesjuk.
- Hæ?
- Du ser for jævli ut, Hays.
- Hent flaska, Jim. Nedi kassen.
- Spanderer du frivillig?
- Hent flaska!
Sanders reiste seg og flirte. - Du er pinadø sjuk.

TYVE METER BORTE skrevde mannen ned fra salen. Han fortsatte med tømmene i venstre hånd.
Den lange, grå duster'en i lerrettsstoff var skjøvet bakover ved høyre hofte. Hylsteret satt lavt og var skåret under avtrekkerbøylen. Han beveget ikke høyre hånd mens han gikk.
Jim Sanders flyttet på seg.
Den fremmede skjøv hatten bak i nakken. Han hadde en sort hanske på venstre hånd, høyre var bar.
Han måtte være over 1,90. Håret var strøket bakover, bort fra pannen. Det var tykt og grått og rakk ham til skuldrene.
Han var bredskuldret, men svært slank, nesten mager. Han førte seg med en doven likegyldighet som fikk Sanders til å krype sammen på stolen.
Mannens ansikt var brunt som gammel mahogny, men relativt ungt. Det skar med det grå håret. Han kunne ikke være mye over tredve.
Og øynene . . . grå de også, kalde som skifer.
Først nå oppdaget Sanders at Old Man Hays sto stramt ved pinnestolen. - Kaptein.
Den fremmede førte hånden til hatten. - Soldat. Hvor kjenner vi hverandre fra?
- Antietam, Sir.
- En helvetes dag.
- Ja, Sir. Jeg tok en kule i kneet, Sir.
- De lot deg beholde foten, ser jeg. Karene sagde så fort de fikk sjansen.
- Jeg tok ikke risken på medik'en, Sir. Det grodde av seg sjøl. Kula sitter fortsatt.
Den fremmede lo. - Godt for deg. Han nikket opp mot skiltet over portåpningen. - Er det du som driver stallen?
- Ja, Sir.
- Hvor mye per døgn?
- Ingenting, Sir.
Den fremmede la hodet på skakke. Det glimtet i de grå øynene.
- Er det fullt?
- Nei, Sir. For deg er det gratis.
- Jeg setter pris på det. Mannen smilte. - Men jeg betaler gjerne for meg.
- Gratis, Sir!
Den fremmede smilte igjen, gikk bort til Old Man Hays og ga ham tøylene.
- Finnes det en seng uten lus her i byen?
- Prøv Oasis, Sir. Rett opp i gata.
- Da vet du hvor du finner meg, soldat. Stikk innom, jeg spanderer.
- Takk, Sir!
Mannen trakk en hagle fra salhylstret, hektet av salveskene og slengte dem over skuldrene. Han hilste til hatten og gikk.
Sanders stirret etter ham i noen sekunder, før han tok sjansen på å plystre.
- Og hvem fan var det?
- Jeg trodde han var dau, mumlet Old Man.
- Hvem?
- Kaptein Grey.
- Kaptein Grey?
- Yep.
- Du kødder ikke?
- Nei nei.
Old Man stirret fremfor seg.
Alt forsvant; Jim Sanders, stallen, årene.
Blodtåken ség ned foran øynene.

MANGE HADDE marsjert uten sko eller støvler den høsten, dag etter dag. De nye rekruttene kom ofte ubevæpnet. De hadde bare med seg kniven hjemmefra.
For mange spilte det ingen rolle. De døde før de møtte yankeene. Kronisk diaré, unge og utarmede kropper, dysenteri . . .
Men de levende marsjerte; mot Dunkard Church, kornåkeren og den sunkne veien - Bloody Lane ble den senere kalt.
17. september 1862.
Den blodigste dag i USAs historie.
55 000 mann fra sør under Lee, 100 000 fra nord under McClellan.
Antietam.
Mange slapp opp for ammo tidlig. De med rifler hadde ofte bare ti-tolv patroner når det begynte. Det gjaldt å ta det de fant på likene - de sto til knes i dem.
Og McClellan kom, om igjen og om igjen.
Likene lå i hauger, både blå og grå.
Men McLellan bare kom, hele dagen.
- Kapteinen, hvisket Old Man Hays, - han hadde sabelen, brukt'n ikke som tannpirker som de andre offisera. Fan, som han svingte! Swosh, sa det. Snikskytera blei satt ut. «Ta djevelen!» skreik de. Men ingen traff. Ikke en jævel traff! Og han svingte sabelen når de kom; swosh, swosh, swosh. I en evighet, mann. Det stoppet aldri . . .
Stemmen ble en hvisken i det tobakksbrune skjegget. Old Man tok seg til kjaken, de tørre leppene sluttet å skjelve.
Jim Sanders glante oppover gaten.
Støvet danset.
En ny buscadero spant forbi.
Han plystret igjen.
- Lone Grey . . . Det var som fan.
Old Man harket og tørrspyttet. - Veit du hva yankeene kalte ham etterpå?
Sanders trakk stumt på skuldrene. Selvfølgelig visste han, men han lot drikkekompisen si det.
Det klukket fra Bourboun-flasken. - Djevelen fra Antietam.

HAN KJENTE fingrene idag. Han hadde forlengst sluttet å undre seg over fenomenet. Langfingeren og ringfingeren på venstre hånd kom og gikk som de ville.
Det var godt når de var der, da klødde ikke stumpene så ille. Hånden kjentes hel, uskadd.
Lone Grey trakk hansken strammere. Stusset nesten over de to tomme skinn-fingrene som ikke beveget seg.
Han var trett.
Det hadde grodd fast i ham under krigen. Kroppen var alltid spent og trett. Livet var en konstant jakt på fred, hvile, trygghet.
Han huket venstre hånds pekefinger inn i hanken på ølglasset, støttet det med stumpene og lillefingeren, og drakk dypt.
Det var ennå tidlig på dagen.
Folk flest var på jobb. Natteranglerne og dansejentene hadde ikke stått opp ennå. Lone Grey var den eneste kunden i The Oasis.
Bartenderen sto noen meter lengre nede ved disken og pusset glass; det samme i to minutter nå. Øynene virret under i halvt senkede øyelokk.
Grey's kortløpede hagle lå på disken. En Remington Shotgun No 1 fra den første produksjonen i 1867.
Grey heiste salveskene opp på høyre skulder, tok haglen og slo seg ned ved hjørnebordet ved vinduet.
Bartenderen slapp pusten med et tynt hves.

- DET ER FAN ikke store byen, Frank, gryntet Mike Farrell.
De fire rytterene tøylet hestene på høyden rett vest for Weatherford.
Mannen som het Frank trakk på skuldrene. - Jeg skal prate med ham.
Han var høy og mørk med skjegg ned til brystkassen. Støvet kaket seg på den slitte, sorte dressen.
Frank sporet hesten og red frem til mannen i tet. Han satt og stirret intenst på byen under dem.
- Jeg kan se den herifra, sa han brått.
- Hva for noe? Frank myste.
- Banken. Den andre pekte. - Der. Ser du?
- Yep. Liten.
- Det er rancher rundt her.
- Vi vet ikke når de betaler ut lønninger.
- Penger er det uansett.
- Vi bør vel ta en titt først. Før vi bestemmer oss.
Den andre lo hult. - Alltid så forsiktig, Frank.
- Hadde vært best om Cole og Jim var her.
- Vi har Mike og Brig.
- Brig er bare en guttunge, Jesse.
- Han skyter godt. Han er ikke redd.
- Ikke redd som meg, mener du?
Jesse gliste. - Det var det du som sa.
- Og du som mente.
Brigham Dickinson red inn mellom dem. Vallaken var liten og kantet. Den skjente.
Frank rykket i tøylene. - Fan, Brig. Ro ned mesteno'n.
Dickinson var ung, knappe atten. En misfarget - nesten rosa - duster flagret rundt ham.
- Den æ'kke vill. Jeg har ridd'n inn sjøl. Gjør vi det eller?
- Gjør hva?
- Tar banken. Skulle vi ikke ta banken?
- Visst pokker, lo Jesse James.
Støvet sto etter ham ned åssiden.
Brig Dickinson satte i et hyl, vallaken steilet og Frank James trakk unna hovene.
- Brig! Ro'n ned, sa jeg!
Men guttungen var allerede på vei ned skråningen.
Mike Farrell flirte. - Det går greit, Frank. Bare en fjert av en by, sikkert en grise-farmer som sheriff.
- Vi ser oss om først.
- Jada.
- Sjekker banken. Før vi går inn.
- Jada.
Farrell tørket tobakk fra munnviken og sporet hesten.
Frank James trakk bandana'en opp foran nese og munn som beskyttelse mot støvet.

LONE GREY HØRTE dem før han så dem.
- Yihaa!
Hyl og latter gren over hovene, to karer sprengte forbi.
Den ene hadde en lang, rosa frakk som hesten nesten snublet i.
Den andre var Jesse James.
Han hadde fått skjegg siden sist. Hatten med rebell-brett var borte, men han var ikke til å ta feil av, ikke engang på den avstanden, gjennom det grå saloon-vinduet.
Måten han hang fremover hesten på, den krumme ryggen, glimtet av oppspilte øyne og spisse tenner mens han gaplo av guttungen med frakken.
Grey trakk revolveren.
Det var en Smith & Wesson, First Model No. 3 American. Modellen var kommet i salg høsten året før.
Han vippet ut tønnen og fylte det tomme kammeret hanen hadde hvilt på. Han skjøv tønnen inn igjen, senket hanen varsomt og hylstret våpenet.
Hvor var Frank?
Og Younger-brødrene?
Red de fremdeles sammen?
Det begynte å prikke i fingrene.
Stumpene klødde.
Der!
To ryttere i skritt.
Grey kjente igjen Frank James, men ikke den andre. Dannet Jim og Cole Younger baktroppen?
Var det seks av dem?
Frank James kikket til siden, rett inn vinduet.
Lone Grey smilte.
James' øyne gled forbi, så kvakk han til og stirret. Leppene formet et langsomt «fan».
Han sa noe til mannen han red sammen med, og rykket hesten inn mot bommen utenfor saloonen.
Den andre stakk raskt nedover gaten.
Etter Jesse.
Grey reiste seg, grep haglen og salveskene og flyttet til et bord innerst i lokalet; ryggen mot veggen og bakdøren tre meter unna.
Saloonen var iferd med å våkne til liv.
Jentene gjespet seg ned trappen fra andre, to bakfulle spillere kurerte tømmermenn med kaffe og egg og bacon.

- DET VAR SOM fan, Lone.
- Ja.
- Lenge siden sist.
- En stund.
Frank James sto foran bordet. Han holdt hatten med begge hender. De var godt synlige, i brysthøyde.
Han visste at noe annet var jevngodt med selvmord.
- Jeg så Jesse, sa Lone Grey lavt. - Hva med Jim og Cole?
- Vi er på vei til dem.
- Bare en liten stopp her først?
James kremtet. - Ja.
- En tur i banken, kanskje?
- Hmm . . . ja.
- Jeg kom nettopp, Frank. Har ikke sovet i ei seng på flere uker.
- Vi skal ikke stå i veien for deg, Lone.
- Det er ikke så enkelt.
- Bare si hva problemet er. Vi riders må holde sammen.
- Snakker du for Dingus også?
- Jesse har ikke noe utestående med deg.
- Har han så kort hukommelse, Frank?
Frank James trakk langsomt frem en stol og satte seg. - Jesse vet, akkurat som du og jeg vet, at du kan sette tre kuler i ham før han har jernet klart av hylsteret. Derfor har han ikke noe utestående med deg. Han er praktisk sånn.
- Og hvis jeg snur ryggen til ham?
Frank James hostet nervøst. - Personlig ville jeg ikke fristet ham for mye.
- Samme gamle, hva?
- Yep.
- Og du holder ham i kragen, Frank?
- Jeg prøver.
- Ta ham med deg ut av byen.
- Hvorfor?
- Jeg kom også i dag. Nå har folk sett oss prate. Hvis dere tar banken vil de tro jeg jobbet sammen med dere.
- Og du har ikke sovet i ei seng på flere uker.
- Riktig.
Lone Grey la hodet svakt på skakke, nesten som han lyttet. Han smilte. Så skjøv han stolen bakover - bort fra bordet.
James vred seg.
Han tvang hendene ned på bordplaten.
- Herregud, Lone . . .
Han rensket halsen. - Jesse er ikke alltid . . . rasjonell.
- Jeg vet det.
- Jeg kan ikke bare stikke fra ham.
- Jeg er trett, Frank. Jeg vil være i fred.
- Og . . . hvis Jesse slår seg vrang?
- Hva var det du sa . . . At jeg kan sette tre kuler i ham før han har jernet klart av hylstret?
- Ja.
- Minn ham på det.
Grey smilte igjen. De grå øynene skar over bordet. Det var noe tomt - likegyldig - i dem.
- Minn ham på det, Frank.
Frank James rygget fra bordet.

- ER DET HAN? Jesse James grep broren i jakkeslagene i trakk ham til seg. - Er det Grey?
- Ja.
- Satan!
- Ta det rolig . . .
- Jeg tar det rolig for helvete!
Brødrene sto i smuget tre bygninger ovenfor The Oasis. Hestene var tjoret til bommen utenfor apoteket. Mike Farrell og Brig Dickinson satt på plankefortauet og røkte.
- Lone vil ikke ha bråk, sa Frank James.
Broren sparket småstein, trampet i støvet som en ungokse.
- Sa han det? At han ikke ville ha bråk?
- Ja.
- Og så? Hva sa han mer?
- At vi burde ri fra byen.
- Så det sa'n! Den dævelen!
Nye spark, mer støv.
Frank hostet og Jesse bannet.
- Han sa at hvis vi tok banken kom folk her til å tro han hadde jobbet sammen med oss. Og han ville ikke ha no' bråk med noen.
Jesse ble stående stille og riste på hodet.
- Han har rett, fortsatte Frank. - Det er best vi rir videre.
- Best vi rir . . . ? Jesse James gikk i fistel. - Best vi kryper bort som balleløse kjerringer? Fan, Frank! Det er fire av oss.
- Ja. Og hvor mange tror du han rekker å ta - to, tre . . . alle fire? Det er best vi stikker, Jesse.
- Fordi du er redd ham?
- Fordi han tømmer hagla i deg hvis du ikke gjør det.
Frank dro tobakkspungen opp av innerlommen og rullet med stive fingre. Det drysset fra papiret.
Jesse hev etter pusten. Skjegget var strimet av sikkel. Han svelget. Kvalmen syntes å sitte fast i halsen.
Jesse James hadde aldri i sitt liv møtt en mann ansikt til ansikt med hylstret våpen. Han var drapsmann - ikke revolvermann, ikke duellant.
- OK, sa han brått.
Frank smilte. Han kjente bena bukte seg. - Det er bare en liten møkka bank likevel.
- Mmm.
- Knapt verdt brydderiet . . . uansett.
- Sant nok.
Brig Dickinson reiste seg og spyttet. - Jeg kan ta ham, sa guttungen.
Frank og Jesse James vekslet blikk.
Jesse blunket.
Hvorfor ikke?
De trengte ikke Brig.
Han var en oppkjeftig unge.
De hadde snart Younger'ne tilbake i gjengen - erfarne karer fra krigen. Nei, de trengte ikke Brig Dickinson.
- Greit for meg. Frank trakk på skuldrene og tente røyken.
Jesse flirte. - Mannen som drepte Lone Grey . . . eh, Brig?
- Du ha'kke sjans, Brig, sa Mike Farrell.
Gutten ble rød av sinne. - Hva sier'u det for?
Farrell reiste seg og børstet støv fra baken. - Veit du hva folk som Grey gjorde med unger som deg under krigen?
- Nei. Brig glante trassig.
- Flådde dem og bruke skinna som pussefiller.

HAN HADDE lagt bort den rosa frakken, skrevde inn så sporene klirret - middels høy, tynn og spent som en avtrekkerfjær.
Han hadde to hylster, et på hvert lår. Begge så lave at tuppen var bundet bare centimetre over kneet.
Lone Grey la haglen foran seg på bordet. Han hadde ennå den sjette patronen i American'en.
Det gren mot gulvet. De andre gjestene reiste seg og snublet ut av skuddlinjen.
Grey tente en tynn sigar, vred hodet bort fra svolveldunsten og ventet.
Brig Dickinson kom hjulbeint over gulvet og stoppet to meter unna. Adamseplet hoppet noen ganger før han sa: - Vi drar ikke fra by'n.
- Vi? Grey hevet øyenbrynene.
Guttungen rødmet. - Jesse og Frank . . . og Mike og jeg.
- Ah.
- Ingen bestemmer hva vi gjør!
- Jasså.
Stumpene klødde.
Det ville være så enkelt; en liten bevegelse med hånden var alt som trengtes. Guttungen ville trekke.
Selv kunne han bare være litt sen med haglen.
Det lille, avgjørende halvsekundet.
- Grey ble treig og uoppmerksom etterhvert, kom de til å si. - Ingen lever evig. Ikke en gang Djevelen fra Antietam.
Så ville han få fred.
Han var ikke redd. Ikke nå lenger - ikke etter år med krig og like mange år på flukt fra et blodig rykte.
Døden var for kjent til at han fryktet den.
Det var en evig kamp for ham; å beseire likegyldigheten, å overbevise seg selv - gang etter gang - om at det var verdt å leve.
Om ikke annet så for horene, sigarene, brennevinet. Kanskje kortstokken.
De gode tingene i livet.
Han ville foretrukket å dø til sengs med en varm kvinne. Men her - i denne støvete, lille byen midt i ingenmannsland - det var kanskje ikke det verste.
Døden ville uansett være tom. Han hadde hørt det i dødsskrikene på utallige slagmarker.
Dette var det siste.
Etter dette; ingenting.
Dunk!
Døren smalt opp og Old Man Hays gikk ustøtt inn. - Yo, Kaptein!
Guttungen hvirvlet halvt rundt, ble stående med en hofte mot Hays og en mot Grey. Han trakk bakover, mot veggen, fikk begge foran seg.
Old Man sjanglet mot bordet.
Han holdt en flaske i høyre hånd.
- In Dixie Land where I was born . . .
Det kom fra langt bak i strupen. Old Man var neppe klar over at han sang.
- Early on one frosty mornin'. Look away, look away . . .
Guttungen krøket seg. - Hold kjeft!
- Look away Dixie Land . . .
Old Man var på vei inn i skuddlinjen.
Lone Grey la venstre hånd på haglen. Stumpene klødde som et helvete nå.
- Ikke rør den! Brig Dickinson spriket med fingrene på høyre hånd. Øynene var sperret opp - Grey kunne se pupillene utvide seg.
- In Dixie Land I'll take my stand . . .
To skritt så ville Old Man Hays stå mellom dem.
- Soldat. Holdt!
Old Man så opp. - Kaptein?
- Holdt!
- Slipp haglen! Brig's øyne vek ikke fra Remington'en på bordet.
Den gamle tok et nytt ustøtt skritt fremover, kneet ga etter og han spant mot bordet.
Lone Grey prøvde aldri å løfte haglen.
Det var høyre hånd som beveget seg; et rykk med håndleddet, den vante tyngden mot fingrene - American'en kom opp på strak arm før Brig hadde løpene klare av hylstrene.
Guttungen stirret.
Det var et tidels sekund da han visste han skulle dø.
Urinblomsten på buksen vokste.
Grey klemte skuddet av.
Rekylen dunket i håndbaken, løpet vippet opp over munningsflammen. Hanen var spent på nytt før guttungen tok gulvet.
Old Man Hays lå halvt under bordet og skrek: - Ild! Fiendtlig ild! McLellan kommer!
Brig knuget høyre skulder, veltet seg opp mot veggen. Han holdt fremdeles revolveren i høyre hånd - den skalv seg vei opp. Våpenet veide et tonn.
To tomme, grå øyne stirret på ham over et dypt, sort hull. - Slipp den, gutt.
- Ikke fan . . . jeg kan ta deg.
Blodet drev, noen sekunder til - ti, kanskje femten - så ville han miste bevisstheten.
- Slipp den!
- Du har drept meg, din jævel.
To skudd - så tett som et.
Brig's gikk lavt, inn under bordet.
Hodet hans nappet bakover, øynene himlet, veggen bak var brått rød og våt.
Lone Grey senket revolveren.
Old Man Hays hadde sluttet å skrike.
Grey gikk rundt bordet og slapp seg ned på kne ved den gamle - tidsnok til å se kroppen rykke en siste gang, før luften ble presset ut i en langsom dødsralling.
Kapteinen lukket øynene hans, grep haglen og gikk mot døren.
Det blåste sterkere nå.
Støvet sto som en kornet tåkevegg.
- Jeg lever, Dingus! Hører du, Kaptein Grey lever!
Kanskje forsvant ordene med vinden - han visste ikke.
Sigaren hadde sluknet mellom leppene hans. Han bet i tobakken og tygde.
Så skrek han inn i vinden igjen.

DE TRE RYTTERENE hørte. De var allerede utenfor byen, men vinden bar ordene med seg.
Jesse James krøp sammen i salen. Mike Farrell sporet hesten så den steilet.
Frank James husket en tåkete morgen for flere år siden. 450 menn i åsene. Regnet som syntes å henge i en evighet før det tok bakken. Hestene prustet og stampet.
Quantrill's hese stemme: - Med oss eller mot oss, Grey?
Jesse som lo.
De tomme, døde øynene til mannen de kalte Djevelen fra Antietam.
Snart skrek de første, det var de ubevæpnede rekruttene nede på jordet.
Frank James snudde seg i salen og stirret tilbake gjennom støvet, trakk bandana'en tettere.
Vinden bar stemmen til ham igjen. Ordene var merkelig klare, de pisket sammen med sanden:
- Se deg over skulderen, Jesse James! Jeg kommer! For Lawrence, Dingus - for Lawrence!

SLUTT