Den norske pocketboka 60 år

Den norske pocketboka fylte 60 år i 2009 - og jeg starter en forsinket feiring. Aller først: Her er historien om pocketbøkenes forløper, de amerikanske pulp fiction heftene, der både forfattere og covertegnere gikk i lære, før de tok med seg håndverket og skapte 1940-tallets amerikanske pocket-eksplosjon.

Heltene som aldri blir trette

På bildet: Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan. 

Forfatter Torgrim Eggen spurte meg en gang - etter at jeg i en frisk debatt hadde kalt Kjell Hallbing en mester - om det virkelig gikk an å kalle en forfatter som hadde skrevet såpass mange dårlige bøker, en mester?
Jeg svarte, forutsigbart nok, at jeg syntes deler av Hallbings enorme produksjon holder svært høy kvalitet og trygt forsvarer bruken av uttrykket mester.

Jeg mener fortsatt det jeg skrev, men skjønte senere at det likevel er feil svar. Her kommer det riktige:

Innen folkelesningen - fra dime-heftene og pulp fiction-årene, og opp til i dag - er det ikke først og fremst bøkene som har definert hvilke forfattere som er "mestere". Det er skikkelsene forfatterne har skapt.
 

Da TV-serielåtene var gode 2

TSARENS KURER har et av TV-historiens beste soundtrack. Høydaren er ikke introen, men avslutningen av hver enkelte episode - cirka 50 sekunder ut i YouTube-snutten. Jeg husker jeg lå under stuebordet og så og hørte dette. Det er så vakkert og bittersøtt at jeg nesten griner, den dag i dag.
Musikk: Vladimir Cosma.


Fra Wikipedia:
"Tsarens kurér (originaltittel: Michel Strogoff) er en fransk miniserie innen dramasjangeren som gikk på den franske TV-kanalen TF1 i 1975. Hovedrollen som Tsarens kurér spilles av Raimund Harmstorf, mens andre sentrale roller spilles av Lorenza Guerrieri, Valerio Popesco, Pierre Vernier og Vernon Dobtcheff. Serien ble regissert av Jean-Pierre Decourt og omskrevet til TV av Claude Desailly. Den er basert på Jules Vernes roman med samme navn fra 1876.
Tsarens kurér berører sjangere som historisk drama, eventyr og romantikk.
Østerrike, Sveits og Belgia var også involvert i produksjonen.
Serien ble sendt på NRK vinteren 1979, og gikk i reprise på TVNorge på slutten av 1990-tallet."

LEST OG LIKT: Ender's Game

Denne boken handler om det 6 år gamle vidunderbarnet Ender. Jorden er to ganger blitt angrepet av utenomjordiske skapninger, og man har bare så vidt klart å slå angrepene tilbake.

Nå forbereder menneskene seg på en siste konfrontasjon, blant annet ved å ta barn som Ender og trene dem som offiserer og soldater. Barnas intelligens, lærevillighet og kreativitet gjør dem perfekt egnet til denne typen krigføring, som mest av alt minner om videospill.

Ender's Game er lett en av de beste bøkene jeg har lest det siste året. 

Pocketnostalgi

 
For oss nostalgiske er dette en morsom nettside:

Det er en oversikt over alle (?) pocketbøker som ble utgitt i Norge i perioden 1949 til 1959, med mange cover-skanninger. Flott tiltak!


Fangen på Zenda - den aller første norske pocketboken.

MANUS: Mitt manus har tre deler

Når jeg skriver bokmanus jobber jeg alltid i 1 stk. word-dokument.
Dokumentet mitt har tre "deler". Hoveddelen er selvfølgelig selve bokmanuset, ord for ord, avsnitt for avsnitt, så tett opptil slik jeg vil det skal fremstå i den ferdige boken som overhodet mulig. De to andre delene er en ide-del og en disposisjon-del.
I ide-delen skriver jeg alle ideer jeg får angående historien. Jeg lar det ligge helt foran i dokumentet. Øverst på det første arket står boktittelen, så følger en kjapp opplisting av ideer og tanker om hva som skal skje, karakterers motivasjon, setninger som jeg har fått i hodet og som jeg synes høres bra ut, osv.
Alt som faller meg inn blir notert der.
Så kommer selve bokmanuset, historien jeg skriver, scene for scene. Denne delen av dokumentet vokser naturlig nok fort under jobbingen, og blir selvfølgelig den dominerende delen.

Robert McGinnis og Roger



Kom over denne posteren borte på double O section-bloggen nylig og ble minnet på hvor bra den er. Den er en av de første filmplakatene jeg kan huske å ha sett i barndommen. Robert McGinnis sto for tegningen. Han er en av de virkelig store illustratørene fra 1960- og 70-tallet.

Fra Wikipedia:
"Robert McGinnis (born 1926), is an American artist and illustrator. McGinnis is known for his illustrations of over 1200 paperback book covers, [1] and over 40 movie posters, including Breakfast at Tiffanys (his first film poster assignment),[2] Barbarella, and several James Bond and Matt Helm films.[3]"

Klikk på posteren for å se den større.

LEST OG LIKT: Roma sub Rosa

 
Steven Saylor har skrevet hittil 12 bøker i det han kaller Roma sub Rosa-serien om "privatdetektiven" Gordianus the Finder, som lever på Julius Cæsars tid. (Roma sub Rosa betyr løst oversatt "det hemmelige Roma".) Jeg har hittil bare lest tre bøker i serien - A Murder On The Appian Way, Rubicon og Last Seen In Massilia - men jeg er imponert og hektet.
A Murder On... er for øvrig en bra bok å starte med, det er der Saylor for alvor går inn i problematikken som førte til borgerkrigen mellom Cæsar og Pompey, og de neste to bøkene følger denne utviklingen og kamphandlingene i (til tider) detalj.
Men i forgrunnen står altså Gordianus the Finder, en eldre herre med kone, barn og stort hushold (slaver). Han livnærer seg som en slags detektiv, selv om de forbryterne han finner slettes ikke alltid føres frem foran en domstol. Til det er det for mye politikk i Roma, for mange hensyn å ta. Gordianus omgås menn som Cicero og hans Tito, Cæsar, Catilina og Pompey. Han har oppdrag som hele tiden tangerer virkelige hendelser, ja, av og til griper inn i dem.

Bøkene er etter sigende svært gode tidsbilder - det har ikke jeg selv kunnskap nok til å bedømme - og de er interessante, morsomme, hyggelige, til tider spennende, uten at nakkenhårene reiser seg. Liker du hvem gjorde det-krim, og i tillegg har sans for historikk, er dette perfekt.

Klassikere som blir nye


To nyheter som i alle fall fikk meg i godt humør: I flommen av gamle TV-serier som får nytt liv, er det nå klassiske GUNSMOKE (Kruttrøyk) og ROCKFORD FILES sin tur. 
GUNSMOKE skal bli kinofilm, skrevet av Gregory Poirier, som sto bak NATIONAL TREASURE: BOOK OF SECRETS. 
ROCKFORD oppdateres som TV-serie, med den meget dyktige David Shore (skaperen av HOUSE) som såkalt showrunner. Lover bra!


Hvor norsk er Stein-Oscar?

Hva betyr det egentlig at Nils-Reinhardt Christensen oversatte Stompa "fritt etter Anthony Buckeridge's Jennings"? Hvem er den virkelige pappa'n til Stein-Oscar Magel Paus Andersen?

Hvor norsk er Stompa?

Først litt bakgrunnsinfo:
Anthony Buckeridge (1912 - 2004) var lærer, og han fortalte elevene morsomme historier fra sin egen barndom, som belønning når de hadde oppført seg fint. Barndomsvennen Jennings var ofte sentral i disse historiene.

Da TV-serielåtene var gode 1

VIDEO: En av de virkelig klassiske detektimeheltene - McCloud (1970 til 1977). Sam til fornavn. Deputy marshalen fra Taos, New Mexico, som kom til New York for å lære av storbypolitiet, og ble der. Og det var selvfølgelig storbypolitiet som lærte av ham.

McCloud ble spilt av Dennis Weaver, godt kjent som Matt Dillons håndtlanger i Krutrøyk (før Festus).

McCloud ble laget både som 90 og 120 minutters TV-filmer. En bestandel av programposten NBCs Mystery Movie, som også inkluderte Columbo. Denne episoden hadde nakenmodellen-som-ble-countrysangerinne Barbi Benton som gjestestjerne. Jeg kan ennå huske hvor betatt jeg ble. Sesong 1 og 2 er ute på DVD her. (Dessverre ikke med Barbi Benton-episoden, den kom senere...)

MANUS: Forfatter - manus - forlag

For de av dere som er interesserte i prosessen rundt manus, nærmere bestemt forholdet mellom forfatter og forlag. Her er en kort rapport fra real life:

Jeg sendte mitt manus Den 4. Parallell bok 2: Carrington-katastrofen (sci-fi) til Gyldendal for en måneds tid siden. Forlaget har utgitt bok 1 nå i høst, og vi er blitt enige om at det skal bli fire bøker i alt – dermed var jeg ikke redd for å bli refusert, men jeg hadde en følelse angående enkelte ting i manuset, og var spent på hvilken tilbakemelding jeg ville få.

Den kom en uke etter, min redaktør og en til på forlaget hadde lest, og var enige i sin dom: Spennende og mye bra, men litt for innviklet og voldelig for målgruppen. (Ungdom.) Noe som igjen gjorde hovedpersonene en smule “vage”.

Den tilbakemeldingen stemte godt med det jeg selv hadde følt på, så jeg var aldri i tvil om at de hadde rett. Samme kveld skisserte jeg løsningen i en meil til forlaget: kutte en voldelig bifigur og deler av en parallell handling, fokusere mer på de to hovedpersonenes følelser, samt vitenskapen rundt bokens titteltema: en solstorm. Få mer ro i storyen.

Neste dag fikk jeg til svar at dette hørtes fornuftig ut, og jeg gikk i gang med jobbingen: Stryke, skrive til, tydeliggjøre enkelte passasjer, finne nye og mer indirekte måter å beskrive voldelige situasjoner på. Manuset var i utgangspunktet ca 60 000 ord, det ble til slutt på 56 000. Noe som tilsvarer rundt 270 boksider med den fonten og punktstørrelsen som brukes.

Denne jobbingen ble gjort på kveldstid i løpet av to uker. Det haster, boken skal ut til påske. Jeg sendte den nye versjonen til forlaget søndag kveld, og fikk beskjed i går om at den var lest og nå var alt så meget bedre.

Dermed er storyen i hovedtrekk i orden.

Neste stoppested er manusvasken. Nå skal hver minste detalj pirkes i, og jeg kommer til å få en lang liste med foreslåtte endringer. Alt fra kutt et ord her og der, snu om på den setningen, og skriv om slutten på det kapitlet – til se på den og den dialogen, er dette et logisk hull i historien, osv.

Det aller meste som blir påpekt vil jeg rette på uten å blunke. Erfaring har lært meg at jeg har dyktige hjelpere på forlaget. Når de har innvendinger er det smart å følge med i timen. Men andre ting vil jeg sikkert holde hardt på. Sånn er det bare. Hundre prosent på bølgelengde er man knapt med noen, når det gjelder noe så følelsesladet som et manus midt under fødselen.

Slik er ståa just nu.

Jeg venter på vasken – og mens jeg venter har jeg begynt å jobbe med neste bok i serien. Jeg har temaet for handlingen klart og enkelte løsrevne elementer jeg vil ha med, pluss et par overraskende vrier underveis. Dessuten vet jeg hvilke følelser jeg må fokusere på hos hovedpersonene, hvordan forholdet dem i mellom bør utvikle seg, og omtrent hvor storyen skal lede. Til en cliffhanger som er overgangen til bok 4.

På han igjen.

LEST OG LIKT: Men avdøde var jo reder!

Avdøde ønsket ikke blomster (1960) av Gerd Nyquist er en klassisk norsk krim. En av de første i en bølge "seriøse" krimbøkene her hjemme, glitrende skrevet. (Før 1960 gikk det mye i hefteserier og denslags lumske saker, selv om Riverton/Elvestad slo til med både Jernvognen og andre smågenialiteter mellom stive permer.)
Men poenget er: Avdøde ønsket ikke blomster er nå ute i ny pocketutgave, og selv om mysteriet i dag kanskje ikke er så voldsomt spennende, så oser boken av sjarm. Jeg leste den for første gang i 14-15 års alderen, husket ikke annet enn at jeg den gang syntes den var bra, og ble ikke skuffet når jeg nå leste den om igjen.
Dette var morsomt!
Boken er et klassisk mordmysterie, i fornorsket Agatha Christie-stil. Som sagt: ikke all verdens spennende, kanskje, men løsningen holder, også i dag.
Og som bonus får du et fantastisk tidsbilde. For meg var det det beste nå ved andre gangs lesning. Hvor mye som har forandret seg siden 1960!
For eksempel: Mordofferet i boken er skipsreder, og nettopp det er et hovedpoeng når politiet velger retning for etterforskningen. Det blir sagt at shipping er en så renhårig bransje at motivet ha noe å gjøre med rederens privatliv, ikke jobben. "Shipping er en hederlig business, vi har ingen fiender." Boken ble med andre ord skrevet lenge før det begynte å ryktes om hemmelige rederformuer i utlandet.
Og rederne er ikke den eneste yrkesgruppen som har sunket en smule i anseelse siden boken ble skrevet i 1959/60. Hovedpersonen er lærer. Ved et tilfelle blir det understreket for ham at han må være presis til et privat møte, og han reagerer da slik: "Det hadde ikke vært nødvendig å be meg være presis. Jeg er presis - har du noen gang hørt om en lærer som kunne være upresis?"

En yrkesgruppe som derimot er blitt oppjustert en smule de siste 48 år, er privatdetektivene. Det forekommer en slik i boken. Han levnes ikke mye ære. Han får kallenavnet Snoken, og om ham sier en politimann følgende: " Jeg vet at det finnes et par små slike snuskefyrer i byen, men denne har jeg ikke hørt om før."
Ellers er boken full av småting det er morsomt å lese om i dag, og tenke at herregud, som tidene forandrer seg. F.eks. om lover og regler: Et sted i boken skrur hovedpersonen på lyset på bilen (lyskasterne, intet mindre), selv om "strengt tatt var det ikke nødvendig i tusmørket."
Og menns mangel på forfengelighet den gang: "Mitt utseende er ikke så lett å beskrive, siden den tid en mann gjerne tilbringer foran speilet er om morgenen, og med ansiktet fullt av såpeskum. Jeg har i hvert fall ikke skjegg."
Men enkelte ting forandrer seg aldri. Som f.eks. at rike menn gjerne omgir seg med unge, vakre kvinner: Rederen hadde "fast bord på Bristol med medbragt marsipanmannekeng..."!

LEST OG LIKT: Ellery på sitt beste



Hvis du er fan av klassisk krim og har lest bøker av Ellery Queen fra før 1940, er det stor sjanse for at du har avskrevet forfatterens helt - som også heter Ellery Queen - som en sjarmløs logiker og bortskjemt pappagutt, et sted midt i mellom Holmes og Wimsey, men uten deres appell.

Dette er boken som fremfor noen introduserer en ny Queen, langt mer menneskelig og sympatisk enn tidligere, med stor psykologisk innsikt og like opptatt av menneskene i mysteriet som av selve mysteriet.

Calamity Town ble starten på Queens virkelig gullalder - etter min mening - fra ett par og førti til midten av femtitallet.

Handlingen i Calamity Town er lagt til en liten amerikansk by - Wrightsville - under begynnelsen av USAs engasjement i 2. Verdenskrig. Hit kommer forfatteren Ellery fordi han skal skrive en bok fra et lignende småbymiljø. Ved en tilfeldighet får han bo hos byens store og mektig familie, the Wrights.
Han forelsker seg i en av døtrene i familien, samtidig som det blir klart at noen planlegger å drepe den andre datteren. Alle er enige om at denne "noen" er hennes ektemann, og så - nyttårsaften - skjer det vitterlig et mord, og det virker som bare en person kan ha begått det...

Krimintrigen i Calamity Town er fair, dvs at du som leser har en grei sjanse til å løse mysteriet. Men det er ikke mysteriet som er bokens store fortrinn. Jeg hadde størst glede av skildringen av småbylivet og den typisk amerikanske mentaliteten.

Boken er god å lese, lettlest uten å være overfladisk. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt. For de av dere som er glade i gamle filmer: Dette er 80% Frank Capra og 20% Hitchcock.

Mange lister over "Verdens 50/100/osv beste krimbøker" inkluderer Calamity Town, rundt 30. til 40. plass. Og det fortjener den.

Calamity Town av Ellery Queen (psevdonym for Frederic Dannay og Manfred B. Lee), 205 sider, utgitt i 1943.


Når Hardy-guttene banner og sjekker damer


Et av de morsomme trekkene ved store bok- og hefteserier på underholdningsmarkedet, er hvordan de tilpasser seg stadig nye tider, nye generasjoner. Med "store serier" mener jeg egentlig hovedpersonene, som f.eks. Nancy Drew, Nick Carter eller vår egen Knut Gribb.

Eller som dette eksemplet handler om: Hardy-guttene.

De første bøkene om Hardy-guttene ble utgitt i USA i 1927. Det er oversatte og bearbeidede versjoner av disse vi etter hvert fikk lese her i Norge.

Første bok i Norge - Hardy-guttene og skatten i tårnet - kom i 1950. Og i årene som fulgte ble det utgitt opptil 5 bøker i året. Dette er de klassiske historiene om Hardy-guttene, de som både her hjemme og i USA regnes som "Hardy-kanonen".

Men det er blitt utgitt mange flere bokserier om Frank og Joe Hardy. Det aller siste er en tegneserieversjon, sterkt influert av japansk manga. Man har også laget en junior-versjon av serien, der Frank og Joe er 9-10 år og nettopp har flyttet til Bayport. Og man har sendt brødrene på eventyr sammen med Frøken Detektiv, Nancy Drew.

Men den kanskje aller mest fascinerende Hardy-varianten er de såkalte Hardy Boys Casefiles. Dette er nemlig hardkokt Hardy, noe helt annet enn det vi nordmann fikk servert i de klassiske bøkene!

Det aller første som skjer i denne serien er at Joes kjæreste blir drept av terrorister. (Blåst i fillebiter, illustrasjonen på coveret.) Dette er startskuddet for at brødrene går langt røffere til verks enn før. De tar i bruk våpen - noe som aldri skjedde tidligere - de etterforsker mord og spionasje og terrorisme, de banner (!) og de er seriøst interessert i damer.

Nå som kjæresten hans er ute av veien, blir Joe faktisk litt av en kvinnebedårer. (En sjalu og smått uspiselig én.)

Det kom over 120 av disse hardkokte Hardy-bøkene, så man kan trygt si at de slo an. De første ble utgitt i 1987. Bøkene ble markedsført som "life-or-death action", og det levde de stort sett opp til.

En annen Hardy-serie ble utgitt samtidig med hardkokt-bøkene, den såkalte "digest-serien". Der levde Joes kjæreste og alt var normalt, i en pen og pyntelig Hardy-verden...

Og slik vil det nok fortsette i mange tiår ennå. Så lenge det er penger å tjene på Frank og Joe, vil stadig nye generasjoner lesere bli introdusert for sin skreddersydde og moteriktige versjon av brødrene.

Bekymringsverdig? Nei, tvert i mot. Det er når forlaget slutter å melke markedet det er grunn til å bekymre seg. Fordi det betyr at de gir opp gutte-leserne, at de mener det er umulig å tjene penger på kombinasjonen gutter og bøker.

Og det vil være en tragedie.


Jeg har testet kindle


 
Jeg har brukt amazons lesebrett KINDLE nå en ukes tid, og det har stort sett vært en fin og lovende opplevelse. 
Per i dag er det et stort minus med kindle - du får kun kjøpt engelskspråklige bøker til lesebrettet. De som vil ha lesestoff på norsk bør altså holde seg unna, foreløpig. 
Lesebrettet betalte jeg 420 dollar for - inkludert et skinncover, samt alle avgifter vedrørende importen til Norge. Totalt ca 2 400 kroner, altså.
For å ta det viktigste først: Er kindle-skjermen god å lese på?
Ja. Men teknologien som brukes (intet baklys) fører til en litt for grå skjerm. Det er dårligere kontrast her enn på en vanlig bokside, og setter du deg i godstolen om kvelden for å lese, trenger du godt leselys. Det positive ved dette er at du gjerne kan bruke kindle ute i direkte sollys, skjermen reflekterer ikke.
Andre positive ting ved selve leseopplevelsen: 1. Du har mange - og riktige - valg når det gjelder fontstørrelsen. 2. Det er lett å bla frem og tilbake. Et knappetrykk. 3. Kindle betjenes med en hånd, spiller ingen rolle om du foretrekker høyre eller venstre. 4. Boken åpnes automatisk der du sluttet å lese sist, men du kan også legge inn bokmerker eller notater for å finne tilbake til spesielt interessante deler av boken.
Alt i alt er jeg godt fornøyd med leseopplevelsen.
Det jeg ikke er fornøyd med er muligheten til å holde orden på min digitale bokhylle. Mulig det her er ting jeg ikke har skjønt ennå, men så vidt jeg ser er det kun sortering på nyeste eller alfabetisk som er i nærheten av brukanes. 
Du kan ikke lage dine egne mapper for krim, sci-fi, osv. Noe jeg vil tro gjør bokhyllen relativt uoversiktelig hvis man laster inn alle de 1500 bøkene det visstnok er plass til. Det blir mye trykking på "bla fremover"-knappen for å finne en tittel som begynner på S, for å si det sånn. (Eventuelt kan man søke på kindlen for å finne boken man leter etter, men det er en smule sjarmløst.)
MEN - det som gjør kindle så ekstremt brukervennlig og spennende, er måten du kjøper bøkene på. Kindle kan ved hjelp av mobilnettet logge seg direkte på amazon-nettbokhandel, det skjer nesten øyeblikkelig, og du kan laste ned en bok på 60 sekunder. Per i dag kan du velge i ca 200 000 bøker, samt noen titalls blad- og avisabonnementer. (Knappe hundrelappen per måned for Washington Post levert automatisk til min kindle hver dag. God deal.) Kjøpesummen trekkes automatisk fra ditt kredittkort, konto hos amazon må du opprette på forhånd.
Du trenger altså ikke gå veien om en PC. Fantastisk enkelt. 
Det store drawbacket er at det kun fungerer med amazon og at bøkene kun kan leses på kindle. Du er altså låst både når det gjelder lesebrettet og bokhandelen. På sikt en dårlig deal - nå i begynnerfasen greit nok. Jeg vil uansett eie flere lesebrett etter hvert. Kindle er bare et ledd i utviklingen. (Det drøyer f.eks. ikke lenge før Barnes & Nobles "nook" blir tilgjengelig i Europa.)
Hva har jeg glemt?
Jo: Du kan få boken lest opp for deg av en "datastemme". (Kan velge mellom kvinne eller mann.) Du trenger bare trykke på "neste side"-knappen og teksten leses automatisk opp. Noe metallisk og uten følelse, men likevel - det fungerer greit nok. Bra for svaksynte, vil jeg tro.
Hvis du bare leser - ikke er mye på nettet og handler - bruker kindle svært lite batteri. En full lading varer i dagevis. (Du lader i stikkontakt eller USB-port.)
Og prisen, selvfølgelig. For det meste rundt 10 dollar per bok. Den billigste jeg har sett kostet 2, den dyreste 16. De fleste nye krimbøkene koster 12, altså røfflig 65 kroner. Og såpass billig bør det være. 
Jeg leste for ikke lenge siden at norske forlag ville ta et par hundre kroner for en bok til et lesebrett. Det er det bare å glemme. En ebok må være klart billigere enn pocketutgaven.En digital fil gir skremmende lite følelse av å eie. Det blir noe du forbruker og kaster.
Til gjengjeld handler en gjerne mer når det er så billig, og det er lettere å sjekke nye forfatternavn. Nettopp det ser ut til å bli min hovedbruk av kindle. Favorittforfatterne har jeg lyst til å kjøpe på papir og sette i min real life bokhylle, men nye navn og trender gjør seg på kindle. Lett å finne, billig å kjøpe, og en fin leseopplevelse.
Samlet terningkast - en svak 5er.
Er dette så fremtiden? 
Jeg vil tro det, for stadig flere - spesielt multitaskerne som er født fra 1990 og fremover, og ikke kan huske verden før internett. 
For meg, delvis. Som sagt, enkelte bøker vil jeg ganske enkelt eie og ha i min real life bokhylle, jeg har sære vaner fordi jeg samler på eldre trykksaker. Jeg føler meg likevel sikker på at min bruk vil lande på cirka seksti-førti papir og digital allerede neste år. Jeg tror dessuten at jeg vil lese mer enn på lenge, og ikke minst, jeg vil lese mange (for meg) nye forfattere. Ikke verst for bokbransjen, det!

Hvem er verdens mest oversatte?


"TOP 50" Author
DISNEY (WALT) PRODUCTIONS
8677
CHRISTIE, AGATHA
6362
VERNE, JULES
4021
LENIN, VLADIMIR IL'IC
3497
SHAKESPEARE, WILLIAM
3435
BLYTON, ENID
3433
CARTLAND, BARBARA
3315
STEEL, DANIELLE
2767
ANDERSEN, HANS CHRISTIAN
2624
KING, STEPHEN
2591
GRIMM, JAKOB
2382
GRIMM, WILHELM
2374
BIBLIA, N. T.
2273
TWAIN, MARK
2022
ASIMOV, ISAAC
1969
SIMENON, GEORGES
1953
JOANNES PAULUS II, PAPA
1916
DUMAS, ALEXANDRE, PERE
1889
DOYLE, ARTHUR CONAN
1871
LONDON, JACK
1868
DOSTOEVSKIJ, FEDOR MIHAJLOVIC
1843
GOSCINNY, RENE
1798
LINDGREN, ASTRID
1751
BIBLIA
1745
STEVENSON, ROBERT LOUIS
1744
TOLSTOJ, LEV NIKOLAEVIC
1737
DICKENS, CHARLES
1706
STINE, ROBERT L.
1673
ROBERTS, NORA
1560
HOLT, VICTORIA
1534
MARX, KARL
1465
WILDE, OSCAR
1426
STEINER, RUDOLF
1412
SHELDON, SIDNEY
1363
HEMINGWAY, ERNEST
1362
MACLEAN, ALISTAIR
1349
HESSE, HERMANN
1311
BALZAC, HONORE DE
1271
ENGELS, FRIEDRICH
1236
CHASE, JAMES HADLEY
1224
BIBLIA, V. T.
1217
LUDLUM, ROBERT
1211
TOLKIEN, JOHN RONALD REUEL
1198
RENDELL, RUTH
1179
PLATON
1174
POE, EDGAR ALLAN
1168
CEHOV, ANTON PAVLOVIC
1164
CLARK, MARY HIGGINS
1163
KAFKA, FRANZ
1163
PERRAULT, CHARLES
1158

Jeg visste ikke at det fantes, men det gjør det altså: En liste over hvor mange ganger forskjellige forfattere er blitt oversatt. Slik forklares/defineres listen, beklager at jeg i min latskap ikke har oversatt til norsk:
Index Translationum: UNESCO Culture Sector: "The Index Translationum is a list of books translated in the world, i.e. an international bibliography of translations. The Index Translationum was created in 1932 and this year is celebrating its 75th anniversary.

The database contains cumulative bibliographical information on books translated and published in about one hundred of the UNESCO Member States since 1979 and totals more than 1.700,000 entries in all disciplines: literature, social and human sciences, natural and exact sciences, art, history and so forth. It is planned to update the work every four months."

Dette er altså oversettelser fra og med 1979 (ikke 1932, vel?). Og det er antall oversettelser - ikke antall oversatte bøker, eller til hvor mange språk. Er det blitt gjort 3 forskjellige norske oversettelser av en bestemt Jules Verne bok, så teller det som 3. (Ikke 1 for et språk, eller 1 for en bok.) Slik forstår i alle fall jeg systemet.
For de som vil lese mer: Du kan klikke deg inn i databasen via navnene i listen.
Hvis man her hadde tatt med alle oversettelser siden "tidenes morgen", vil jeg tro at f.eks. Dumas hadde banket King, og at Dickens hadde surfet forbi Danielle Steel (selv om hun har skrevet uhorvelige mange bøker.) Og kanskje hadde Shakespeare klatret opp forbi Jules Vern? Agatha Christie og Disney Productions tror jeg ingen hadde klart å gjøre noe med uansett.
Ellers må det nevnes at det er godt for en krimentusiast å se den halvt glemte juvelen James Hadley Chase med hele 1224 oversettelser. Dessuten gøy å se Enid Blyton (1897 - 1968) så høyt oppe. Hun skrev barne- og ungdomsbøker, bl.a. Noddy og Fem-serien, visstnok ca 800 til sammen, og det selges ennå rundt 8 millioner av bøkene hennes hvert år. (Fem-serien står alene for et årlig salg på 1 million.) Blyton er oversatt til 90 språk.



Baksideteksteren fra helvete - SPOILER!


Han har slått til igjen, djevelen som planter seriøse SPOILERS i tekstene bak på pocketbøker (og bak på smussomslag, pluss inni på brettene.)

Ingen har ødelagt så mange bøker for meg som dette mennesket som visstnok finnes i alle forlag, og som skriver baksidetekster til bøker han/hun ikke har lest, med null respekt for leser og story. (Det er for øvrig interessant at vedkommende baksidetekster fra helvete IKKE fantes i Bladkompaniet og Forlaget For Alle og resten av de klassiske pocketforlagene. Kan det her dreie seg om et gammelt håndverk man nå utøver uten å bry seg om å lære det først?)

Når det gjelder bøker av norske forfattere går det stort sett greit, siden forfatterne ofte har skrevet baksideteksten selv. Eller i det minste har lest og rettet forlagets tekst. (På disse bøkene er det kritikerne du må passe deg for. Enkelte bokanmeldere forteller pinadø 90% av handlingen i anmeldelsen.)

Vel. Dette dreier seg om den beste nordiske krimmen på lenge: Linda - som i Lindadrapet av Leif G.W. Persson. En av de få svenske krimbøkene de siste årene som faktisk fortjener å bli sammenlignet med Sjöwall & Wahlöös produksjon.
Så og si alle svenske krimmer blir sammenlignet med S&W her i Norge. Ofte avslører det at anmelderen ikke har annen peiling på Beck enn det han/hun har sett på TV 2.

Baksideteksten på Linda ... er en katastrofe. Her kommer den - og alle som har planer om å lese boken, bør se bort NÅ:

"Den lille byen Växjö, sør i Sverige: En ung politiaspirant blir funnet myrdet og voldtatt. Tabloidavisene rydder forsidene, og Riksmordkommisjonen kobles inn. Hovedetterforsker er den kvinnefiendtlige, late og drikkfeldige Evert Bäckström, som forkludrer etterforskningen så mye at hans kollega Anna Holt må overta. Men klarer hun å redde Riksmordkommisjonens ære? Og hvem er den mystiske gjerningsmannen, og hvor lenge vil han klare å snike seg unna?"

Jeg begynte å lese og ventet meg at etterforsker Bäckström raskt skulle bli byttet ut med den kjente TV-heltinnen Anna Holt. (Synd, forresten, for han var riktig underholdende.) Men jeg visste altså at han kom til å gjøre seg bort og snart bli tatt av saken.

Skjønt, snart og snart.

Jeg leste 100 sider og den godeste Bäckström var fortsatt på saken. Jeg leste 200 sider og han holdt på ennå. Jeg leste 300 sider og det var ingen tegn på at Bäckström skulle ut. Plottvrien med bytte av hovedetterforsker skjer på side 420! På slutten av boka! Og Anna Holt kommer slettes ikke og redder dagen, det trenger hun ikke. Morderen er tatt når hun dukker opp!

Jeg mener, du kan bare ikke røpe plottvrier fra side 420 på baksiden! Og du må gidde å lese boken du skriver baksideteksten på!

Hører dere, alle i Bazar? SKJERPINGS! Her har dere en av årets beste krim-bøker, og så gjør dere alt dere kan for å ødelegge hele stasen!

Nå er det selvfølgelig mulig at Bazar bare har oversatt den svenske baksideteksten. For alt jeg vet kan forfatteren selv stå bak makkverket. I så fall må noen gro baller før hans neste utgivelse og fortelle mannen sannheten:
Han er en glitrende forfatter - kanskje Skandinavias beste på krim - men han er komplett ubrukelig når det gjelder baksidetekster.

Så, da var det sagt. Og jeg føler meg litt bedre.

Det er ei sabla god bok.

Alistair MacLean's gode side


Jeg har lest mye negativt om Alistair MacLean, om alkoholismen og konsekvensene av den, så det gjorde godt å lese intervjuet under, der det fortelles om hvordan han strakk ut hånden til en på det tidspunktet ukjent skribent - og oppførte seg akkurat slik man gjerne vil at folk med hans enorme talent skal oppføre seg.

Intervjuet fant jeg på bloggen til forfatter Ed Gorman - http://newimprovedgorman.blogspot.com/ - og han igjen hadde funnet det på en australiensk side. Intervjuet er med thrillerforfatter Jack Higgins, som blant annet forteller om hvordan han møtte MacLean.

"There are writers I've read, at a literary level, who write different kinds of books than me. I suppose that when I was trying to hone my skills, I very much admired Graham Greene. I admired classic writers, like F. Scott Fitzgerald. I was never a Hemingway fan.

But, in terms of thriller writers I always admired Alistair Maclean at his best - HMS Ulysses, The Guns of Navarone, Where Eagles Dare. Years later when his health wasn't good, a few of the novels became shorter and thinner, but that was because at that stage he found it more convenient to write them as film scripts.

He was very good to me because once I was coming out of the Collins offices and my name was shouted; I turned around and it was Maclean, and he'd been in the building and he'd asked the receptionist who I was. So he came out and called to me and insisted that we had a drink, and we sat in the pub.

He simply said, "I've read your book and you've really got big potential. I think you're going to make it in a big way". Then we had a general chat about life and publishing, where he made a few points that I'll always remember: that he'd given up reading reviews, that people will put you down because you're not writing a Booker Prize book, you're writing a thriller.

And he said, "after all I have an MA in English Literature from Glasgow University." So he said, "I'm hardly a fool." He said to me, "What about you?" "Well yes, in fact, I'm a Senior Lecturer at a university." I saw him again quite a long time later, and he liked The Eagle Has Landed so much he gave us a great puff, which stayed on the cover for years. Nice man. His work at his best was definitely an inspiration."

Som sagt: Det er godt når helter oppfører seg som helter.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å anbefale Jack Higgins' nevnte The Eagle Has Landed. Fullt på høyde med MacLeans beste.


MANUS: King- eller Koontz-metoden?



Stephen King skriver først det som må kunne kalles et intuitivt førsteutkast til romanen - han lar det "bare" flomme ned på papiret / skjermen - og tar seg så god tid med andreutkastet: skriver om og kutter mye og forandrer hele handlingsstrukturer, om nødvendig.

Hans grøsserkollega Dean Koontz jobber stikk motsatt. Han foretrekker å jobbe med hver enkelt side til han er ferdig. Det betyr at han av og til skriver om en side 30-40 ganger, før han går videre i manuset. Og når han først sier seg ferdig med en side, da er han virkelig ferdig.

Grunnen?

Han sier: "I don't write a quick draft and then revise. Instead, I write 30 or 40 drafts of each page before moving to the next. When they hear this, other writers ask me how I keep my excitement about the story when I'm taking so long to move through a scene. I take tremendous joy in the use of language. That's as exciting to me as a plot development or the quirky edge a character may acquire. If all you're excited about are twists and turns of the suspense plot, you're not opening yourself to the full joy of writing. Besides, when writing a quick draft, it's the rare writer who goes back and polishes to the degree that he or she ought to do."

Hva som er "riktig"? Ingen av delene - og begge. Det som funker for King er riktig for ham. Det som funker for Koontz er riktig for ham.

Selv er jeg nærmere Koontz enn King. Jeg jobber med en scene til jeg er ferdig med den. Går sjelden tilbake og retter, med mindre noe "uventet" dukker opp og gir meg kronologi-problemer.

Men scenene jeg jobber med trenger ikke være i riktig rekkefølge, jeg kan godt hoppe frem og tilbake i manuset. Det er en arbeidsmåte som krever godt overblikk over stoffet, men som gir en stor belønning: Du kan velge scene å skrive ut fra dagsform. (Det er ikke alle dager som passer like godt til å skrive en heftig kjærlighetsscene...)

Antagelig er det like mange varianter av disse arbeidsmetodene som det er forfattere. Hver jobber på sin måte.
En nybegynner må selv finne frem til det som er riktig for ham/henne, hva som funker best - ikke bare for manuset, men også for vedkommendes personlighet, lynne og livssituasjon.

Og når man har funnet en arbeidsmetode man synes er perfekt, kan det hende det dukker opp en manus som nekter å la seg skrive på den måten. Da er det bare å telle høyt til 10 (eller 1000) - og legge om stilen slik manuset dikterer...