MANUS: Kur mot idetørke?

Mange tror plothjulet er noe Stephen King har funnet på, fordi han skrev om det i en av sine tidlige novellesamlinger. Dessuten høres det ut som en rar greie som en forfatter har drømt sammen.

Og det er det jo også - en rar greie som en forfatter har drømt sammen - bare at en forfatter gjorde det på ordentlig, i det virkelige liv. Han brukte plothjulet aktivt i en lang og suksessrik karriere, og han tok patent på det.

For ham fungerte det så det grein etter.

Edgar Wallace (1875 - 1932) var en ekstremt produktiv forfatter. Han skrev 175 bøker (krim og thrillere) og 24 skuespill. Det er blitt laget mer enn 160 filmer med basis i hans bøker.

Jeg er sikker på at alle som leser dette på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med noe som Wallace har skrevet eller en av karakterene han skapte. I så måte burde det være nok å nevne at det var Wallace som skrev det første King Kong manuset.

Men av og til får selv den mest kreative idetørke, og det ergret Wallace umåtelig. Noe måtte gjøres.

Og det gjorde han!

På 1920-tallet oppfant han, og tok patent på, det han kalte The Edgar Wallace Plot Wheel. Siden tok mange av de svært produktive pulp fiction forfatterne det i bruk. Blant andre Perry Masons far, Earl Stanley Gardner. Han utviklet det også noen hakk videre.

Plothjulet fungerer som et lykkehjul, bare at hjulet ikke stopper på et tall som muligens gir en gevinst - det stopper på en setning, en videre utvikling i plottet ditt.

For eksempel:
Helten møter vakker kvinne.
En biperson blir drept.
Venninnen lyver.
Kjæresten er utro.
C-kjendis poserer naken for å bli B-kjendis.
 

Og så videre. Hva som helst, egentlig. Du tilpasser selvfølgelig hjulet til den typen manus du skriver. Og du kan ha mange forskjellige slags hjul.

Earl Stanley Gardner hadde et hjul han kalte "Hjulet for blindspor som lurer eller forvirrer helten" (bildet). Der sto det blant annet: Klienten skjuler noe. Vitnet lyver. Kidnappet vitne. Forfalsket dokument.

Han hadde et hjul som het "Hjulet for fiendtlige bikarakterer som lager problemer for helten". (Helt sant!) Der hadde han blant annet oppført: Hotelldetektiv. Dum detektiv. Journalist. Sladrekjerring. Mistenksom tjener.

Og selvfølgelig "Hjulet for hvordan helten løser saken": Får skurken til å avsløre seg selv pga grådighet. Planter bevis for å forvirre skurken. Lurer den medskyldige til å tilstå. Lurer skurken til å avsløre hvor han har gjemt bevis.
 

Og mye mer!

Om plothjulet har noe for seg i dag?
 

Njei. Men både Wallace og Gardner skrev altså uhorvelig mange bøker og tjente millioner på millioner.

Så neste gang du - en stakkars fattig skribent - står bom fast i manuset ditt... Om du ikke lager et hjul, så kan du kanskje ha et ferdigtegnet "plot-kart" klart, med mange plotvendinger du synes det er litt stil over.

Så henger du det på veggen og kaster dartpiler.

En vet jo aldri.

Mens forlagene krangler med Sigbjørn

Mens de norske forlagene krangler om e-bokmoms med Sigbjørn Johnsen og "ser ting an", eksploderer e-boksalget i USA.

I juli ble det solgt e-bøker for 40.8 millioner dollar i statene. Til sammenligning ble det solgt for 29.8 millioner i juni og 29.3 i mai. Juli er altså den suverent beste måneden noen gang.

Søylediagrammet under viser salget per kvartal. Tallene i diagrammet er vanskelige å lese her i bloggen, men det ble altså i både første og andre kvartal i år solgt e-bøker for ca 90 millioner dollar. Mer enn tre ganger så mye som i første kvartal i fjor. (Du kan se illustrasjonen bedre hvis du klikker på den eller på linken nederst i innlegget.)

Det er salg til amazons kindle som utgjør ca 75% av disse tallene, og oppskriften på amazons suksess er enkel og logisk:

- Enormt utvalg.
- Billige bøker, de fleste under 80 kroner. Mange for rundt 10-15 kroner.
- Nedlasting direkte til lesebrettet, uten å gå den tunge veien om pc-en.

Med andre ord: billige produkter lett tilgjengelig.

Selvfølgelig går det rett hjem hos forbrukerne. 

Til sammenligning snakkes det i norske forlag om e-bokpriser på fra 250 til 300 kroner. Utvalget vil i begynnelsen dessverre bli relativt magert - lite land, liten språkgruppe, osv. Og lesebrettene man per i dag holder seg med, har ikke en direkte nedlastningsfunksjon.

Informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal sier: – En e-bok bør koste 75 prosent av hva en papirbok koster. Dette har vi regnet på opp ad vegger og ned ad stolper i forlagene, og funnet ut at det du kan spare, er ca. 25%. Det betyr at hvis du for eksempel kjøper en ny roman som koster for eksempel 400 kroner, vil e-boken koste 300 kroner.

Som norsk forfatter må jeg bare si: Filler'n.

Kilde:  
The International Digital Publishing Forum
http://www.idpf.org/doc_library/industrystats.htm

Klassiske klipp 2

Alhoa from Hawaii, 1973. Et av det årets mest sette TV-program i USA. Her er Nielsen-ratingen for den aktuelle uken, 2/4 til 8/4:

##	Program	Net	Rating
1.	“Elvis — Aloha from Hawaii”	NBC	33.8
2.	All in the Family	CBS	30.5
3.	“Ann Margret–When You’re Smiling”	NBC	27.9
4.	Sanford & Son	NBC	26.9
5.	“Wizard of Oz”	NBC	26.4
6.	NBC Sunday Mystery Movie (McCloud)	NBC	26.0
7.	The Mary Tyler Moore Show	CBS	24.5
8.	“Winnie the Pooh and The Honey Tree”	NBC	24.2
9.	Hawaii Five-O	CBS	24.0
10	Maude	CBS	23.7

Sist lest

14.09.2010

Tegneserie: ALLAN KJEMPE OG MORDANKLAGEN

Allan Kjempe var min helt tidlig på 70-tallet, men jeg ser i dag at serien er langt dårligere - både når det gjelder tegninger og story - enn Kaptein Mark som gikk i broderbladet Præriebladet. 

Karakterene er knapt mer enn skisser og bakgrunnen i rutene er sjelden brukt til noe fornuftig og stemningsskapende, som oftest bare luft. 

Vel, moro er det nå likevel å lese et av disse en gang i halvåret eller så. For nostalgiens skyld.

Dette er det første nummeret som ble utgitt i stort format, etter overgangen fra sjekkhefteformatet.

Ville du betalt 750 kroner for dette bladet?

På auksjonssiden QXL er nå et nummer av Præriebladet kommet opp i 750 kroner. Og ennå er det to dager til auksjonen lukkes.

http://www.qxl.no/pris/tegneserier/praeriebladet/praeriebladet-1972-nr-21/v/an617372328/

Dette er det første nummeret av Præriebladet i stort format, etter tidligere kun å ha blitt utgitt i sjekkhefteformat. Både Præriebladet og Vill Vest skiftet format i 1972, og de først "store" årgangene er ettertraktet av begge bladene. En ser ofte at de går for rundt 150 kroner per nummer.

Men 750 - en så høy pris har jeg aldri sett før. Gratulerer til den uten tvil lykkelige selgeren!

Med hjartet på rette staden

Heartbeat - eller Med hjartet på rette staden som vi kaller den her hjemme - er endelig på vei ut på DVD. Det har drøyd mange år, visstnok pga rettighetsproblematikk i forbindelse med musikken. 

Foreløpig er den ikke tilgjengelig med norsk tekst, men den engelske utgaven av sesong 1 kommer straks i handel på amazon - HER - og kan nå forhåndsbestilles. (Pussig nok er tre sesonger allerede ute med finsk tekst.)

Jeg må innrømme at jeg er fan, blodfan. Spesielt de fem-seks første sesongene var bra. Her må jeg nok frem med kredittkortet, ja.

Sterke refusjoner 1

I 1950 avslo det amerikanske forlaget Alfred A. Knopf Inc. et europeisk manus med handling fra krigen, med følgende begrunnelse fra konsulenten:

"Manuset er svært kjedelig. En langtekkelig opptegnelse av typisk familiekrangling, smålige irritasjoner og barnslige følelser."

Konsulenten mente at dette aldri i livet ville selge. At hovedpersonene overhodet ikke ville appellere til amerikanske lesere.

"Selv hvis manuset hadde kommet frem i lyset for fem år siden, da temaet var mer i vinden, tror jeg ikke det ville hatt en sjanse."

På bakgrunn av denne rapporten takket forlaget nei til Anne Franks Dagbok - og det var ikke alene. 15 andre forlaget sa nei til de engelskspråklige rettighetene, før Doubleday slo til og publiserte boken i 1952.

Marsboeren Lars

Vi nerder snubler av og til over sjelsettende detaljer av typen "tuller du med meg?". Dette er en av dem - superhelten Lars fra Mars. Og han tuller ikke.

Lars er en ekte superhelt. Eller rettere sagt, han var. Bladet hans var av det kortlevde slaget. Det kom to nummer i 1951, et tredje ble annonsert, men dukket ikke opp. Ikke før 36 år senere, da Lars of Mars 3D ble utgitt. Men siden har ingen sett ham. (Det står nummer 10 på forsiden over, men det er trolig en feil. Ingen har klart å spore opp de foregående utgavene.)

Bakgrunnshistorien til Lars var ikke ulik Supermanns. Han kom til jorden fra en fremmed planet og fikk superkrefter her fordi vår atmosfære var annerledes enn den han var vant til.

Det var Det Øverste Rådet på Mars som sendte Lars til oss jordboere. De var dypt bekymret for vår bruk av atomvåpen, og Lars fikk i oppdrag å sørg for at vi ikke bombet oss selv sønder og sammen.

Forsiden - og serien - ble tegnet av svenskættede Allen Gustav Anderson (1908 - 1995). Forlaget var Ziff-Davis. Ingen høydare kvalitetsmessig dette, men det er jo alltids godt å vite, at på Mars heter folk blant annet Lars.

Klassiske klipp 1

1969: Dean Martin dukker opp på Johnny Carsons Tonight Show som overraskelsesgjest. Og som vanlig, ikke helt edru.

Taper mot amazon og kindle

Den amerikanske bokhandelgiganten Barnes & Noble har gitt opp kampen mot amazon.com, og har lagt seg ut for salg. 

Wall Street Journal artikkel her.

Det interessante sett med norske øyne, er at Barnes & Noble i stor grad har hatt samme holdning til den digitale alderen som det norske forlag og bokhandelkjeder har fremvist så langt: Svært nølende, redd for å miste tradisjonell trykt business.

Da Barnes & Noble endelig satset, bl.a. med lesebrettet Nook, ble det for sent og fremdeles litt nølende. De er blitt feid av banen av amazons kindle.

Og nå prøver altså eierne å selge unna. Ikke bare Nook-en og nettsiden, men også de mer enn 700 bokhandlene selskapet eier. 

Vi får håpe norske forlag følger med og lærer.

Bøddelens sammenbrudd

Tegning: Ernst Vevle Olsen

Den kanskje mest inngående debatten om heltens rolle i norsk litteratur kom nok for mange fra uventet hold. Kjell Hallbing og Morgan Kane gjorde et nybrottsarbeide det står respekt av.

"Kid Curry var død. Butch Cassidy og Sundance Kid hadde flyktet til Sør-Amerika. The Wild Bunch eksisterte ikke lenger...
Og dermed var US Marshal Morgan Kane plutselig blitt overflødig - en politisk belastning for regjeringen. De våget ikke sparke ham, heller ikke drepe ham. Det eneste de kunne gjøre, var å forvise ham til det fjerneste territoriet, det største og det villeste: Alaska.
De utnevnte Morgan Kane til Alaska marshal og sendte ham nordover for å forsvinne, for å dø..."

Baksideteksten på Kane-bok nr 65 - ALASKA MARSHAL - oppsummerer godt gjennomgangstemaet i seriens siste bøker: Hva gjør man med den lydige bøddelen når det ikke er noen igjen å drepe?
Morgan Kane er overflødig og uønsket. Det moderne samfunn trenger ikke slike som ham, ikke nå som vesten er temmet og telefonledningene krysser prærien.

Hver gang jeg hører de som ikke liker Kane snakke om serien, får jeg en snikende mistanke om at de aldri leste de siste bøkene, der denne tematikken blir sentral, og hever serien til å bli noe langt mer enn "bare" en westernserie.

Aller tydeligst kommer temaet frem i bok nr 69 - LEGENDEN OM MORGAN KANE - der Kane kommer tilbake fra Alaska, han har overlevd mot alle odds, og kun er interessert i å drikke seg langsomt ihjel.
Da blir han oppsøkt av en forfatter som vil skrive en serie dime-novels om ham. Forfatteren har med seg et utkast som han overtaler Kane til å ta en titt på. Mot løfte om et godt forskudd. Og Kane leser:

"Menn som Morgan Kane er plutselig blitt overflødige. De trengs ikke lenger. De har skapt et trygt samfunn, de har gravd sin egen grav.
I dag har industriherrene skapt nye samfunn som de dirigerer med hård hånd. De, kjære leser, finner ingen pisk, ingen revolver i denne hånden, den er ikke engang knyttet. Hvilket våpen holder denne hvite hånden?
En penn!
En bevegelse av pennen, en signatur på et dokument, og ditt hjem blir knust og slengt på en tipp der en fabrikk skal reises.
En signatur bak lukkede dører, og din eiendom blir valset ned og lagt under sviller og skinner.
En signatur, og du er arbeidsløs. Dine barn sulter!
En signatur, og du er sosialt død!
Morgan Kane trengs ikke lenger. Kapitalist-staten disponerer soldater, kanoner, kapital!
Morgan Kane må bort! Til Alaska, for eksempel! Men se - han lever, han overlever!
Og hva så?
Ta fra ham stjernen, gi ham en sjekk, slå grunnen vekk fra under ham! Han er for gammel til å lære seg et fag, han har ingen familie, ingen venner. Han kan trygt forsvinne i massene...

En gang sa vi nei! til kolonistene! La oss si et like sterkt nei! til de nye koloniherrene som utnytter våre byer, stater og våre barn!
La Legenden om Morgan Kane bli et levende bevis på at ingen er sterk så lenge han står alene, at ingen er svak som står sammen!"

Kane ligger full på et møkkete hotelrom og leser dette. Han tenker at jo, han skribenten har noe der. Men ender likevel opp med å kaste manuset etter forfatteren og be ham tørke seg bak med det. Han er for stolt til å vedkjenne seg sannheten, men ikke for stolt til å knabbe forskuddet...

Disse avsnittene er essensen i Hallbings filosofi rundt Kanes fall. Ikke at jeg tror Hallbing hadde noen politisk agenda, men han var alltid svært tydelig på at han så Kane som et offer - både for seg selv og for myndighetene som utnyttet de dødelige talentene hans.

Jeg tror mange av dem som feller lettvinte dommer over Kane og hans skaper, ikke har satt seg særlig godt inn i disse siste bøkene, som systematisk rev ned heltebildet.
Jeg har lest mye underholdningslitteratur, men jeg har aldri - noe sted - lest en like inngående "debatt" om helterollen i romans form.

Bøkene ble skrevet av en Hallbing i kjempeslag og med mye mer på agendaen enn bare å fortelle enda en pang-pang historie.
Det er dessuten lett å trekke paralleller: Legenden om Morgan Kane ble utgitt i 1973, da Vietnam og Vietnam-veteraner var et hett tema. Det ville ikke være unaturlig om det til en viss grad preget Hallbing.

Som et apropos kan det nevnes at "selveste" Klassekampen fem år etter roste Hallbing inngående for den første Diablito-boken, der han stiller seg på de undertryktes side i den meksikanske revolusjonen.

Konklusjonen er etter mitt skjønn at det for mange ligger en skatt å venter i enden av Morgan Kane-serien. En skatt de ikke ante eksisterte, fordi de leste bok 13 eller 14 eller hva det nå var - og trodde dett var dett.

Men Kjell Hallbing ville det annerledes.

Topp 5 James Bond-filmer

1. For Your Eyes Only.
Den beste Roger-filmen, et hakk foran the Spy Who Loved Me. Roger spiller tøffere enn vanlig - et bevisst trekk etter lufteturen til verdensrommet i filmen før - og får det til. Carole Bouquet en en ekstra snasen Bond-dame. Sheena Eastons tittellåt deilig 80-talls. Nydelige, greske landskap. Og den omdiskuterte scenen der Bond sparker en bil ned  et stup - og dermed tar livet av en skurk uten at det er selvforsvar med i bildet. Roger måtte godsnakkes med av regissør John Glen før han gjorde den. Good call, Glen.

2. On Her Majesty's Secret Service
Så er det stakkars Lazenby, da. Mannen hadde verdens verste rådgivere og nektet å skrive kontrakt for flere Bond-filmer - fordi det kunne sette ham i bås som skuespiller. Hah! Men den ene  han gjorde er god, veldig god. Den beste slutten på noen 007-film.

3. Goldeneye
Pierce  måtte ende som enten James Bond eller Simon Templar, han var påtenkt begge rollene flere ganger opp gjennom årene. Dette er hans første Bond og den er fantastisk underholdende. Humoren er et steg tilbake til Roger Moore-dagene, men Pierce er hakket røffere i stilen. (Roger kunne jo ikke løpe,  stakkar.)

4. The Spy Who Loved Me
Men du trenger heldigvis ikke å løpe når du har en bil som kan kjøre både på veien og under vann!  Dette er et sukkertøy av en underholdningsfilm, med en super tittellåt: Nobody Does It Better. Og Jaws, selvfølgelig.

5. You Only Live Twice
Ingen tvil om at Sean er en strålende Bond, problemet er at de par-tre første filmene - ærlig talt - er ganske kjedelige etter dagens standard. Men det kom seg, Thunderball og You Only Live Twice er de beste Sean-oppdragene. I Diamonds Are Forever datt han litt ut av stilen. You Only Live Twice går av med seieren i forhold til Thunderball pga rollenavnet Kissy Suzuki, et av de beste. (Dog ikke på høyde med Goldfingers Pussy Galore.)

Da TV-serielåtene var gode 6

Dessverre ble Return of The Saint nedlagt etter bare en sesong (1978). Serien ble en suksess, men pengemannen bak - legendariske Lew Grade - ville heller bruke formuen sin på å lage Hollywood-filmer. (Og endte opp med å blakke seg på den underholdende fiaskoen Raise The Titanic. Basert på Clive Cussler romanen.)

Skrivetips fra en mester

Humoristen P.G. Wodehouse er uten tvil en av de 10-15 forfatterne jeg har lest mest størst glede hittil i livet. Han var en eminent teknikker, og her er utdrag fra et intervju han ga til Gerald Clarke i 1975, der han snakker om hvordan han arbeider og hvilke råd han vil gi til andre skribenter. Intervjuet ble publisert i The Paris Review. Wodehouse var 91. Han døde senere dette året.
Intervjuet er på engelsk. For de av dere som synes det blir anstrengende lesning: Scroll (!) helt til bunns, der er det en norsk avslutning.

INTERVIEWER:

What is your working schedule like these days?

WODEHOUSE:

I still start the day off at seven-thirty. I do my daily dozen exercises, have breakfast, and then go into my study. When I am between books, as I am now, I sit in an armchair and think and make notes. Before I start a book I've usually got four hundred pages of notes. Most of them are almost incoherent. But there's always a moment when you feel you've got a novel started. You can more or less see how it's going to work out. After that it's just a question of detail.

En novelle fra ukebladenes barndom

1920 og -30 tallet førte med seg en særegen type kriminal-noveller i bladene her hjemme. De var fulle av sjarm og humor, som oftest med handlingen lagt til overklassemiljø på eksotiske steder, og sjelden særlig blodige.

Det hadde sin naturlige grunn at det florerte med slike historier i Norge: Novelleredaksjonene hadde dårlig råd. Norskprodusert stoff kostet mye penger, så de abonnerte på utenlandske blader og stjal som ravner. De klippet ganske enkelt ut noveller de likte, og sendte dem til oversetting. De ble så satt på trykk med bare små forandringer i person- og stedsnavn.

Her er en slik novelle. Den sto - usignert - på trykk i det 14. daglige novellebladet Det Blå Magasin i 1926. Og den er etter min mening bedre enn det meste som serveres i ukebladene i dag. Novellen er velskrevet og morsom – med en god vri til slutt.

(tittel)
KHABALA-DIAMANTEN

(brødtekst)
Annenstyrmannen og telegrafisten ombord på Saxon Castle lente seg over relingen på broen og så på livet nede på kaien.
Den store linjedamperen tok inn last og passasjerer i Cape Town. Posttoget fra Johannesburg var nettopp kommet og bryggen var full av folk. De store heisekranene hadde det travelt med kasser og kofferter, om en halv time skulle båten gå.
– Se på henne, sa annenstyrmannen og nikket med hodet mot en en ung kvinne som trippet oppover landgangen.
– Jeg vedder på at hun kommer til å lage bølger før vi kommer ut i rom sjø.

Da TV-serielåtene var gode 5

VIDEO: Dette var serien som gjorde Telly Savalas til superstjerne. Kojak holdt det gående i USA fra 1973 til 1978, men på NRK fikk vi bare se til sammen 19 episoder i 1975, -76 og -77. Kojak gjorde likevel et uutslettelig inntrykk. Who loves ya, baby?

Novelle fra en død sjanger

Dette er en novelle jeg skrev for 10-11 år siden, da jeg var hobby-redaktør for bladet WESTERN. Jeg synes den er vellykket ut fra et rent sjanger-standpunkt, selv om jeg ville gjort enkelte ting annerledes hvis jeg hadde skrevet den i dag. (Sånn er det jo alltid.)

Novellen er en påminnelse om hvor mye tidene forandrer seg - og hvor fort de gjør det. For 35 år siden var denne typen lesestoff dominerende på pocketbokmarkedet i Norge. Det ble solgt hundretusenvis av westernbøker hvert år, og forfattere som Chisholm og Edson var kjente blant svært mange menn. Og Kjell Hallbing var den største, selvfølgelig.

I dag selges det få westernbøker, men det ser ut til å være en svak, positiv salgsutvikling.


(tittel)
DJEVELEN FRA ANTIETAM

(ingress)
Han var et spøkelse fra fortiden. En av dem samfunnet helst så ikke hadde overlevd Borgerkrigen. Navnet han hadde gitt seg selv var Lone Grey. Legenden - den de grøsset av rundt bålene om kvelden - var kalt Djevelen fra Antietam.


(brødtekst)
DE VENTET på ham. Hver natt, lenger inn i mørket enn han ønsket å gå; minnene.
De trakk ham med - han så likene brenne ved Pittsburg Landing. Han kjente kropper rykke under seg ved Antietam, lukten av varmt blod i gresset, mens McClellan's styrker veltet frem igjen og igjen.
Og ofte, i morgentimene, så han inn i Quantrill's øyne mens solen steg over Lawrence.
- Med oss eller mot oss, Grey?
450 menn sto i åsene rundt byen. Blant dem var Bloody Bill Anderson, de fire Younger-brødrene og Frank og Jesse James. Quantrill bar likvidasjonslisten i brystlommen.
Morgentåken løste seg langsomt opp. Det var regn i luften. Det dampet av hestene.
- Med oss eller mot oss?
182 menn døde den dagen. 20 ubevæpnede rekrutter, resten sivilister. Slaktet tok tre timer.
Han våknet alltid av de første skrikene fra jordene.

Grasrotbauta

Jeg elsker dette. Det er ganske enkelt fantastisk - når man tenker på at det er en litterær figur de sitter der og synger om, hundrevis av mennesker. Ikke mange norske bokhelter får grasrotbautaer som dette. Bare synd at den originale innspillingens høydepunkt mangler: munnspillet. (Det var så nydelig at det må vel ha vært Groven?)

Den norske pocketboka 60 år (2)

I 2009 var det 60 år siden Bladkompaniet utga den første norske pocketboka: ”Fangen på Zenda”, nr 1 i den legendariske serien Alle Tiders Forfattere.

Jeg skal komme tilbake til denne utgivelsen (og serien) senere, men først er det morsomt å ta en titt på hvilke tanker bransjen gjorde seg rundt denne meget spesielle utgivelsen, som ble distribuert til dagligvarebutikker Norge rundt.
Den 8. september 1949 intervjuet Dagbladet Gyldendal-kjempen Harald Grieg, og det er i etterpåklokskapens ånd underholdende lesing:


Den lille boka midlet til å nå den store litteraturen

Sier direktør Harald Grieg

Bladkompaniet begynner med ”Fangen på Zenda”

LEST OG LIKT: En amerikansk klassiker

John D. MacDonald (1916 - 1986) var en av de beste og mest produktive pulp-hefte forfatterne fra 1947 og utover 50-tallet. Han skrev i alt over 500 noveller.

Bok-debuten kom i 1950 med The Brasscupcake, og MacDonald viste seg å være svært produktiv i bokform også, det ble nesten 100 romaner. Mest kjent er han for sin krim-serie om Travis McGee: en båtboms og lykkeridder som rotet seg opp i bråk både titt og ofte. Eller som det sto på forsiden av McGee-boken Det Nakne Grønne Øyet:
«Møt Travis McGee . . . en asosial ridder av det tyvende århundre, et evig offer for kvinner i nød - og trangen til å tjene gode penger uten å jobbe for dem . . . »

Da TV-serielåtene var gode 4

VIDEO: Charlie's Angels - produsert fra september 1976 til august 1981 - ble et popkulturelt fenomen så stort at ikke en gang NRK kunne holde seg unna. Farrah Fawcett-Majors hår ble et av de heteste samtaleemnene på slutten av 1970-tallet, selv om hun faktisk bare var med i en sesong av serien.

Første sesong er ute på DVD med norske tekster. Episodene er ikke særlig spennende etter dagens standard, men de er underholdende og morsomme - og herregud, som de har sjarm...

John Forsyth - Blake i Dynastiet - var stemmen til Charlie.

Dop-bøkene fra 1950-tallet

Trendene innen populærlitteraturen speiler ofte sin samtid. Det er gjerne et karikert speilbilde, men det er likevel både lærerikt og underholdende å se på det.

De amerikanske pocketbøkene fra 1950-tallet har en undergenre som vi kan kalle "dop-bøker". Det kan virke som USA på det tidspunktet var livredd to ting: 1. Kommunister, selvfølgelig. Og 2: Selvstendige kvinner som hadde sex med hvem de ville og som attpåtil dopet seg. ("Man or woman, sister or brother: her lust knew no bounds!")

Sex-en var for øvrig en følge av dopet. Alle som dopet seg hadde vill sex med alle andre som dopet seg. Og før eller senere tok de livet av noen, hele gjengen.

MANUS: Heltens mytologi

Er det mulig å sette sammen en historie/bok ut fra en "følg oppskriften"-tankegang, og å ende opp med noe spennende og bra?

Ja, jeg tror det. Jeg har ikke gjort det bevisst selv, men jeg er sikker på at jeg og mange, mange andre gjør det ubevisst - påvirket av bøker vi har lest, TV-serier og filmer vi har sett, eventyr og sagn vi har hørt. Vi er alle preget av den historiefortellingen vi har fått podet inn i oss.

Jeg vedder på at minst halvparten av bøkene du har lest, er bygget - bevisst eller ikke - på følgende oppskrift. Den kalles gjerne Heltens Mytologi.

Elvis 75 år - de 3 største øyeblikkene

1. Åpningssekundene av Comeback-spesialen fra 1968. Nærbilde. Solbrun og slank, kledd i sort. That deep southern drawl: If you're looking for trouble, you've come to the right place. Det gir meg fremdeles frysninger, etter å ha sett det minst 100 ganger.

2. Den storslagne egotrippen Aloha from Hawaii. 1973. Sendt via satellitt til hele verden. Sett av 1,5 millarder mennesker.
Den hvite jumpsuiten, glitter og stas, kinnskjegget og håret.
An American trilogy: So hush little baby don't you cry ... Og senere: Glory, glory halleluja!
Det er røttene han nå er så uendelig langt unna - magisk, men også tragisk; du kan se at forfallet har begynt.

3.1956, det første albumet for RCA, den første millionselgeren. Et av de mest innflytelsesrike albumene noen gang. En eksplosjon av kjappe og sexy rock'n'roll-låter. Tutti Frutti  er på 1 minutt og 58 sekunder! Albumets to største sanger er Trying to get to you (2:31) og I got a woman (2:23), som begge dukket opp i Comeback-spesialen 12 år senere. Mannen og albumet Elvis Presley forandret verden. Og det er ikke engang sentimentalt tøv.

Da TV-serielåtene var gode 3

Dallas kom først - men bare til de som tok inn Sverige - så kom Dynastiet, og til slutt den tredje store såpen: Falcon Crest, med tidligere fru Ronald Reagan som erkeheksen.

Perfekt 1980-tall!

Min leselyst-liste

En gang i året eller så setter jeg opp en 10 på topp-liste over hvilke forfattere som har betydd mest for min leselyst. 
Ikke en "verdens beste forfattere"-liste. Ikke "disse må alle lese"-liste. Men en enkel og grei "disse 10 husker jeg med mest glede"-liste. 

Min leselyst-kanon.
 
På listen står det bare forfattere jeg leste fra jeg var 8 og til jeg ble 18. Røfflig. Jeg leser dem av og til nå også, men da er det for nostalgiens skyld - og for å se om jeg kan lære noen triks. (Og det kan jeg. De er så dyktige at selv den tungnemme kan plukke opp noe om historiefortelling).